Samhandlingsreformen, vil innføringen kreve nye tjenester innen radiologi?

Abstract

Sammendrag Innføringen av samhandlingsreformen har initiert et behov for å tenke nytt både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Den enkelte pasient skal få et mer helhetlig tilbud, og kommunene har fått ansvaret for å gi pasienten dette. De skal også ta imot pasienter som er utskrivningsklare fra sykehus raskere enn det som har vært vanlig tidligere. Dette betyr at kommunene nå får ansvar for pasienter med et mer sammensatt sykdomsbilde og som er sykere. De vil derfor ha behov for mer diagnostisk støtte i form av radiologi og laboratorietjenester. I denne situasjonen må ledere motivere sine ansatte til å yte nye tjenester og til å få ny kunnskap. Oppgaven belyser hvilke nye tjenester det kan bli behov for innen radiologi og hvilke metoder dagens ledere bruker for å stimulere til kompetanseutvikling og endringsprosesser. Oppgaven diskuterer også hvorvidt jobbglidning (oppgaveglidning) kan være et middel for å løse de driftsmessige utfordringer som oppstår ved innføring av nye tjenester. Bakgrunnsstoff og teori er hentet fra debatter i media og fra litteratur om endring og motivasjon. Det er i tillegg gjennomført fire intervjuer med tre ledere og en erfaren radiograf. Lederne ønsker alle sammen bedre tid til å kunne motivere sine ansatte i en travel hverdag. Ofte stoppes innføringen av nye tjenester i ledersjiktet over hvor man ikke alltid ser helheten eller makter å prioritere det nye. De intervjuede lederne benyttet (kanskje ubevisst) velkjente teknikker for å motivere sine ansatte. De fant dessuten at det ofte hjelper å være engasjert selv og ha tro på prosjektet som skal selges . Under innføringen av mobil røntgen til sykehjem måtte lederne bruke en del energi på å motivere sine medarbeidere til å tørre å ta utfordringen, men det løsnet da de fikk en til å gå foran. Det ukjente med å kjøre bil alene, finne frem, komme til ukjent sted osv. var milepæler som måtte forseres. Erfaringen med mobil røntgentjeneste har så langt vært positiv både for den enkelte medarbeider og for brukerne. Medarbeiderne (radiografene) har fått mer kontroll over egen dag, de opplever større grad av autonomi og blir veldig godt mottatt på sykehjemmene. På det enkelte sykehjem er tjenesten etterspurt. Man slipper å sende sine beboere med taxi eller ambulanse til sykehus for å få utført røntgenundersøkelse. For enkelte beboere er en slik utflukt en stor belastning som medfører dager med uro, angst eller smerte. Sykehjemmet får raskere svar på undersøkelsen, og behandlingen kan derved settes raskere i gang. De sykehjemslegene som har tilgang på tjenesten melder tilbake at de ønsker at dette tilbudet utvides. Dagens radiografledere ser at dersom radiografene hadde hatt kompetanse i tolkning og beskrivelse av undersøkelsen, ville svar til henvisende lege kommet enda raskere. Dette krever langsiktig planlegging av videreutdanning og et godt samarbeid med radiologene. Vi har noen radiografer i Norge som beskriver røntgenundersøkelser, og vi trenger flere. Den mobile tjenesten bør på sikt også kunne utvides, for eksempel med ultralydundersøkelser. Konklusjon: Ved innføring av samhandlingsreformen har det oppstått et behov for etablering av nye radiologiske tjenester nær pasienten. Dagens ledere både vil og kan motivere sine medarbeidere til å tilegne seg ny kunnskap og yte nye tjenester, men i en travel hverdag hender det nok at tiden ikke strekker til. For radiografene kan jobbglidning være en mulig løsning på driftsutfordringen, men dette må skje i nært og konstruktivt samarbeid med radiologene.