Osteogenesis Imperfecta (OI) - En oversiktsartikkel

Abstract

Osteogenesis imperfecta (OI) er en sjelden, arvelig bindevevssykdom, kjennetegnet av beinskjørhet og nedsatt beintetthet, med et bredt klinisk spekter. I Norge fins det omtrent 300 OI-pasienter. I de fleste tilfeller skyldes OI mutasjoner i ett av to gener, COL1A1 og COL1A2, som koder for α-kjedene i kollagen type 1, hovedproteinet i beinvevets ekstracellulære matriks, og arvegangen er autosomal dominant. Symptomer og funn ved OI kan være beinskjørhet og deformiteter, kortvoksthet, blåe sclerae, dentinogenesis imperfecta (DI), hørselstap, muskelsvakhet, leddhypermobilitet, hudforandringer, blødningstendens, og kardiopulmonale manifestasjoner. Disse forekommer i varierende grad og i forskjellige kombinasjoner. OI inndeles i ulike typer, basert på klinikk, radiologi og genetikk. OI type (mild OI) er mest vanlig. OI er først og fremst en klinisk diagnose. Testing av genomisk DNA (sekvensanalyse) kan likevel være nyttig. Alle OI-pasienter bør ha regelmessig oppfølging for å fange opp potensielle komplikasjoner. Behandlingen krever en tverrfaglig teamtilnærming og omfatter blant annet fysioterapi, ortopedisk kirurgi og medikamenter. Bisfosfonater er for øyeblikket det eneste medikamentet med dokumenterte positive effekter. Noen medisinske sentre, slik som TRS, har spesialisert seg på OI. I løpet av de siste årene har det blitt gjort store fremskritt innen OI-feltet. Introduksjonen av bisfosfonater var en klar forbedring i behandlingstilbudet, men det representerer ingen kurativ behandling. Stamcelleterapi eller genterapi kan være løsninger i fremtiden.

Osteogenesis imperfecta (OI) is a rare, connective tissue disorder, characterized by bone fragility and low bone mass, with a broad spectrum of clinical expression. In Norway there are approximately 300 people with OI. Most cases of OI are caused by mutations in one of two genes, COL1A1 and COL1A2, encoding the alpha chains of type 1 collagen, the major protein of the bone extracellular matrix, and have autosomal dominant inheritance. Clinical manifestations of OI include bone fragility and deformity, growth retardation, blue sclerae, dentinogenesis imperfecta, hearing loss, muscle fatigue, joint hypermobility, skin changes, bleeding tendency and cardiopulmonary involvement. These appear in different combinations, and severity varies widely. OI is classified into different subtypes, based on genetic, radiographic and clinical characteristics. OI type I (mild OI) is most common. Diagnosis of OI is primarily clinical. However, testing of genomic DNA (sequencing) for mutations in COL1A1 and COL1A2, may be very helpful. All patients with OI should undergo regular surveillance for potential complications. Treatment requires a coordinated, multidisciplinary team approach and consists of physical therapy, orthopaedic surgery and medications. Bisphosphonates are at present the only medications with documented positive effects. Some medical centres, like TRS, specialize in treating OI. Much progress has been made on OI during the last years. The introduction of bisphosphonates was clearly an improvement in treatment, but it does not constitute a cure. Stem cell therapy or gene-based therapy may be an answer in the future.