| dc.description.abstract | Problemområde og problemstilling: Problemområdet for denne oppgaven er basert på hvordan samspillserfaringer i det senmoderne klasserommet kan påvirke barnets forståelse og utvikling av selvet i skolen. Samspillet i det senmoderne klasserommet kan synes å ha gjennomgått flere endringer etter innføringen av reformen Kunnskapsløftet 2006, og disse endringene kan også antas å påvirke barnets faglige og sosiale utvikling i skolen. På denne bakgrunnen kan det senmoderne klasserommet også sees som et lite samfunn i miniatyr, der endringene og utviklingslinjene i samfunnet også kan påvirke og endre samspillet mellom lærere og elever i klasserommet. Disse endringene kan hittil synes å være veldokumenterte innenfor forskning på både samfunnet, skolen og selvet, samtidig som det i mindre grad kan synes å være forskning som undersøker sammenhengen og den mulige påvirkningen mellom disse ulike forskningsområdene. Denne oppgaven tar derfor som utgangspunkt å undersøke sammenhengen mellom samspill og selvets utvikling ved hjelp av forholdet mellom samfunnet, skolen og selvet. Samtidig kan barnets forståelse og utvikling av selvet også antas å påvirke den langsiktige utviklingen av et skolefaglig kunnskapsløft, og i så fall kan det synes relevant å belyse hvordan barnets utvikling av selvet kan påvirke frafall og redusert sosial ulikhet gjennom utvikling av gode skoleprestasjoner. Dette kan kanskje forutsette en økt grad av kunnskap om selvets utvikling i skolen, og på denne bakgrunnen har jeg utledet følgende problemstilling for oppgaven: Hvordan kan samspillserfaringer i det senmoderne klasserommet påvirke barnets forståelse og utvikling av selvet? Metode og kilder: Metoden i denne oppgaven er teoretisk og vil bli belyst med utgangspunkt i Hans-Georg Gadamers (2003) teori om forholdet mellom forforståelse og forståelse, samt mellom helhet og del, innenfor hermeneutisk tenkning. Videre vil kriterier for kvalitet i oppgaven bli diskutert med utgangspunkt i Yvonna Lincoln & Egon Gubas (1985) begreper om troverdighet, pålitelighet, bekreftbarhet og overførbarhet innenfor kvalitativ forskning. Samspill og samspillserfaringer vil i denne oppgaven bli tolket med særlig utgangspunkt i George Herbert Meads (1934) forståelse av samspill innenfor symbolsk interaksjonisme. Denne forståelsen av samspill vil også bli videreført til en skolekontekst ved hjelp av forskning på barnets faglige og sosiale utvikling av selvet i skolen, hos Carol Dweck (1999) og hos Einar Skaalvik & Sidsel Skaalvik (2005). Barnets forståelse og utvikling av selvet vil bli tolket i lys av den faglige og den sosiale dimensjonen ved barnets utvikling i skolen, ved hjelp av forskning på selvoppfatning og skoleprestasjoner (Skaalvik & Skaalvik 2005) samt intelligensteorier (Dweck 1999) i skolen. Begrepet senmodernitet vil videre bli benyttet med utgangspunkt i Anthony Giddens' (1990, 1991, 2009) teori om samfunnets utvikling fra det moderne samfunnet og frem mot det nåværende samfunnet. Deretter vil Thomas Ziehes (2004, 2006, 2009) teori om den første og den annen modernisering bli benyttet for å kunne tydeliggjøre de mulige virkningene av samfunnets utvikling innenfor en skole- og klasseromskontekst. Det senmoderne klasserommet vil bli belyst med utgangspunkt i Læreplanen for kunnskapsløftet 2006 (Utdanningsdirektoratet 2006), og ved hjelp av forskning på implementering av læreplaner (Erling Lars Dale & Kamil Øzerk 2008, Britt Ulstrup Engelsen 2008, Kirsti Klette 2003). Videre vil jeg også belyse mulige metodologiske utfordringer og implikasjoner for forskning på klasserommet med utgangspunkt i Fritjof Sahlström (2008). Resultater og hovedkonklusjoner: Samspillserfaringer i det senmoderne klasserommet kan synes å ha en sentral påvirkning på barnets faglige og sosiale utvikling av selvet, gjennom utviklingen av selvoppfatning og prestasjoner i skolen. Erfaringer med mestring kan synes å ha særlig betydning for barnets forståelse og utvikling av selvet i skolen, men kriteriene for mestring og vurdering impliserer også at slike erfaringer kanskje ikke vil være mulig for alle elevene i skolen. I så fall kan elevens innsats og motivasjon også få økt betoning i den senmoderne skolen, samtidig som en slik form for individualisering også kan svekke fellesskapets betydning og samtidig fremme sosial ulikhet mellom elevene i skolen. Den prestasjonsorienterte målstrukturen (Skaalvik & Skaalvik 2005) kan svekke muligheten for å tolke egne prestasjoner i lys av innsats (Dweck 1999), samtidig som upresise vurderingskriterier også kan svekke sannsynligheten for gode resultater gjennom grad av tilpassing. I så fall kan manglende eller få erfaringer med mestring kanskje også svekke sannsynligheten for et langsiktig kunnskapsløft gjennom den nåværende utviklingen av gode skoleprestasjoner. Tilpasset opplæring kan imidlertid synes å være den mest betydningsfulle faktoren for den faglige dimensjonen ved barnets utvikling av selvet i skolen (Skaalvik & Skaalvik 2005), men manglende retningslinjer og utilstrekkelige ressurser (Dale & Øzerk 2008) kan synes å hindre den nåværende realiseringen av en opplæring som er tilpasset elevenes forutsetninger og behov. I så fall kan elevens forståelse og utvikling av selvet gjennom erfaringer med samspill i klasserommet (Dweck 1999, Skaalvik & Skaalvik 2005) kanskje føre til at eleven velger skolen bort, samtidig som en slik mulig utvikling også kan øke risikoen for frafall i skolen i et langsiktig perspektiv. På denne bakgrunnen kan barnets forståelse og utvikling av selvet gjennom erfaringer med samspill i det senmoderne klasserommet kanskje indikere en mulig økt risiko for frafall og økt sosial ulikhet sammen med en svekket sannsynlighet for gode skoleprestasjoner. Disse risikotendensene kan imidlertid ikke synes å være forenlige med de utdanningspolitiske intensjonene for elevens faglige og sosiale utvikling i skolen, som kan synes å vektlegge redusert frafall og redusert sosial ulikhet gjennom et faglig kunnskapsløft i skolen (Regjeringen 2010, Utdanningsdirektoratet 2006). Dersom disse mulige indikasjonene kan sees som en konsekvens av elevens utvikling av selvet gjennom erfaringer med samspill i det nåværende klasserommet, bør vi i så fall ta stilling til og bearbeide ulike utfordringer i den senmoderne skolen. For å imøtekomme og redusere disse tre risikotendensene kan det synes særlig betydningsfullt å avklare tre mulige forutsetninger for elevens faglige og sosiale utvikling i den fremtidige skolen. Den første forutsetningen kan synes å være en avklaring av hvorvidt eleven skal 'bli noe' eller 'være noen' i skolen, ettersom forholdet mellom det faglige dannelsesperspektivet og det sosiale identitetsperspektivet kan synes å skape en mulig kløft mellom lærere og elever i den nåværende skolen. Den andre forutsetningen kan synes å være en utdanningspolitisk avklaring av likhet i muligheter og likhet i resultater i skolen, ettersom like muligheter ikke vil innebære at elevene får like resultater, samtidig som likhet i resultater heller ikke kan sees som forenlig med like muligheter i skolen. Endelig kan forholdet mellom en vid og en smal forståelse av tilpasset opplæring sees som den tredje forutsetningen for elevens læring og utvikling i skolen, ettersom en manglende konkretisering av hvordan opplæringen kan tilpasses til ulike elever også kan svekke sannsynligheten for gode prestasjoner. På denne bakgrunnen kan en fremtidig avklaring av disse tre forutsetningene kanskje også bidra til en positiv utvikling av selvoppfatning og faglige prestasjoner hos barnet, gjennom erfaringer med samspill i den fremtidige skolen. | nor |