| dc.description.abstract | Temaet for denne oppgaven er betydningen av tillit i forholdet mellom norske og bosniske aktører i norskfinansierte bistands- og utviklingsprosjekter. Oppgaven fokuserer på tillitens rolle i samarbeidet mellom partene, der jeg har tatt utgangspunkt i to samarbeidsprosjekter innenfor næringsutvikling i Bosnia-Hercegovina. Norske myndigheter, hovedsakelig Utenriksdepartementet, har støttet næringsutvikling og innovasjonsprosjekter i ulike deler av BiH fra omkring årtusenskiftet. Fokus for denne oppgaven er nettopp prosjekter og programmer knyttet til næringsutvikling i perioden 2000-2012. Oppgaven er rettet inn mot prosjekter der uavhengige evalueringer, slik jeg ser det, har vært mangelfulle eller totalt fraværende. Jeg har valgt å plukke ut to sektorer innenfor næringsutvikling der Norge har gitt betydelig bistand de siste 10-12 årene: fiskerisektoren og innovasjon/entreprenørskap. Bistanden er ikke bare gitt i finansiell form, men også i form av ny kunnskap, ressurser og idéer. Et minimumskrav for et vellykket samarbeid synes å være at partene er enige om hva de skal samarbeide om. Dette dreier seg om en felles problemdefinisjon, målsettinger, og en felles strategi for hvordan problemer skal løses. I begge casene virker dette å være på plass. Begge casene viser imidlertid at samarbeidet kom i gang med felles tilnærming til konkrete oppgaver, basert på en åpen dialog mellom partene. Dessuten ble partene over tid fortrolig med hverandre, og det ble etablert en følelse av trygghet og stabilitet. Dette er blant de faktorene som den sentrale tillitsforskeren Luhmann påpekte som selve grunnlaget for tillit. Begge casene er preget av omfattende kunnskapsoverføring fra norske til bosniske aktører, og asymmetri har aktualisert avhengighet og maktforhold. Spesielt gjaldt denne asymmetrien fiskeoppdrettsselskapet (case 1), der de bosniske aktørene var avhengig av betydelige ressurser, i form av kompetanse, utstyr og annen ekspertise fra norsk side. Det kan være at samarbeid uten tillit er mulig og at institusjoner kan kompensere for fravær av tillit, slik enkelte forskere hevder. Men et poeng i denne oppgaven er imidlertid at svake bosniske institusjoner negativt påvirket det operasjonelle samarbeidet mellom norske og bosniske aktører. Oppgaven viser at det ikke nødvendigvis er tillitsnivået i det operasjonelle samarbeidet som er hovedutfordringen, men i større grad eksterne faktorer, som svake institusjoner og et samfunn preget av generell mistillit. Når institusjoner ikke fungerer lider ikke bare tilliten til lokale og sentrale myndigheter i BiH, men tillit mellom alminnelige mennesker kan også bli vanskelig. Denne oppgaven viser at det kan være svært kostbart for norske bistandsaktører å opptre naivt, undervurdere samarbeidets lokale kontekst, eller ta ting for gitt i det bosniske samfunnet. Kjernen i caseundersøkelsene er at tillitsgiverne, det vil si norske myndigheter og implementeringspartnerne, gjorde relativt lite for å beskytte seg selv. De norske aktørene stolte i stor grad på deres lokale partnere, med få forholdsregler. Ulike negative aspekter ved den norske bistandsdiskursen har vært påpekt i oppgaven, både av norske og bosniske respondenter. Hovedinntrykket er at den norske bistandsdiskursen har resultert i en tilbøyelighet til å ville overføre norsk kunnskap til et samfunnssystem som i liten grad lar seg påvirke av dette. | nor |