Satans sokratiske sannhetsvitne

Abstract

Her har jeg gjort følgende: Etter en gjennomgang av Kirkekampen, med fokus på Kierkegaards metakommunikasjon, selvfremstilling og posisjonering i denne, ser eg på Kierkegaards Sokrates-bilde gjennom forfatterskapet, med spesielt hensyn til tiden etter Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. Både personlige forhold og revolusjonen i 1848 påvirker Kierkegaards tenkning og fører det i en strengere religiøs retning, samtidig som han blir avgjørende kritisk til sin sin egen samtids danske kirke, som er ledet an av biskop Mynster. Istedenfor å være seg sitt ansvar bevisst som religiøs institusjon, følger den etter og tilpasser seg de demokratiske endringene, som for Kierkegaard betyr både enkeltmenneskets og kristendommens fallitt. Det er i denne situasjonen han blir og føler seg isolert, både i sin samtid og kristendommens historie. Sokrates blir derfor viktig som ubesudlet førkristelig filosof, i tillegg til at han er motsats til hegelianismen. Han blir også en skikkelse Kierkegaard på et personlig plan henvender seg til, og identifiserer seg med. Denne identifiseringen kan spores helt tilbake til 1835, så spørsmålet om hvordan og i hvilken grad Kierkegaard identifiserer seg med ham, henger sammen med hvilken Sokrates , eller hvilken versjon av Sokrates det er snakk om. I hvilken grad Sokrates-skikkelsen eller Kierkegaards forhold til Sokrates endres gjennom de ulike fasene er et ennå ikke ferdigbesvart spørsmål. Selv om det heller ikke er forsøkt besvartsom hovedproblem i sekundærlitteraturen, gir spesielt de ulike oppfatningene om brudd eller kontinuitet mellom forfatterskapet og kirkestormen ledetråder som også belyser Sokates rolle.

In this essay I explore Kierkegaards self presentation in relation to Socrates during the Church Struggle of 54-55, and look through the continous and dynamic use of and relation to Socrates in the authorship from begining until the end.