| dc.description.abstract | I denne oppgaven analyseres tre vitneskildringer skrevet av overlevende etter massakren på Utøya 22. juli 2011: Emma Martinovic Lever, Adrian Pracon og Erik Møller Solheims Hjertet mot steinen og Siri og Erik Sønstelies Jeg lever, pappa. Målet for analysen defineres finalt og modalt: Hvorfor utgir forfatterne sine historier i bokform, og hvordan blir de traumatiske erfaringene fremstilt? Som en følge av disse spørsmålene blir en klargjøring av sjangertilhørigheten uomgjengelig. For hva er en «vitneskildring»? Og en «bekjennelse»? Oppgaven søker å avklare sjangerspørsmålet ved å utvikle et nytt begrep om «vitnebekjennelse». Til grunn for argumentasjonen ligger teorier om litterære traumefremstillinger skrevet av blant annet Cathy Caruth og Mieke Bal, og studier av vitnesbyrd- og bekjennelsessjangrene skrevet av blant annet Michel Foucault, Susannah Radstone og Peter Brooks. Det finale spørsmålet, «hvorfor fortelle?», søkes besvart gjennom en diskusjon av den eksplisitt uttrykte sosiale og terapeutiske hensikten med fortellingene. Forfatterne forteller sine historier dels som ledd i personlige bearbeidelsesprosesser, dels av den etiske og pedagogiske forpliktelsen de føler som vitner til en katastrofe. Deres fortellinger kan dessuten leses som produkter av et medialt og kulturelt press. Det modale spørsmålet, «hvordan fortelle», søkes besvart ved hjelp av nærlesning. Oppgaven argumenterer avslutningsvis for at Utøya-utgivelsene best kan forstås i det generiske spenningsfeltet mellom vitnesbyrd og bekjennelse, som en type vitnebekjennelser. De er utovervendte vitnesbyrd i den forstand at forfatterne gjenforteller hendelsene de har vært vitne til, og understreker forpliktelsen overfor fellesskapet og ettertiden. De er imidlertid også innovervendte bekjennelsesuttrykk som kan leses inn i en litterær utvikling der utlevering av personlig sorg og overskridelser av skillet mellom privat og offentlig står sentralt. | nor |