| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg innholdet i, og årsakene til Kåre Willochs og Høyres endrete syn på Israel-Palestina-konflikten i perioden 1965-1990. Willochs standpunkt var i perioden 1965-1977 pro-israelsk, et syn han delte med partiets representanter, og som ble gjenspeilet i Høyres offisielle politikk. Etter Utenriks og konstitusjonskomiteens reise til Midtøsten i 1977, inntok Willoch et mer balansert standpunkt, som blant annet innebar støtte til palestinernes selvbestemmelsesrett og kritikk av Israels bosettingspolitikk. Holdningene i Høyre var i denne perioden splittet mellom en pro-israelsk og en balansert fløy, men de balanserte standpunktene fikk størst tilslutning og ble gjeldende som partiets offisielle standpunkt. I 1981 gikk Høyre inn i regjering med Willoch som statsminister, en regjering som i 1983 ble utvidet med statsråder fra KrF og Sp. Regjeringsvervet resulterte i en forsiktig norsk Midtøsten-politikk uten store endringer fra foregående regjering. Det samme gjaldt for Høyres offisielle standpunkt. Selv om Willochs standpunkter i dette tidsrommet forble uendret, forekom det større bevegelse internt i partiet, tydeligst uttrykt gjennom Sveinung Lundes møte med Yasir Arafat i 1983. Etter at hans regjering falt i 1986, gikk Kåre Willoch over i stillingen som formann for utenriks- og konstitusjonskomiteen, og 1989 trådte han ut av rikspolitikken og inn i vervet som fylkesmann i Oslo og Akershus. Endringen av rammevillkårne gjorde det mulig for Willoch å gi uttrykk for et pro-palestinsk standpunkt, hvilket innebar støtte til PLOs deltagelse i fredsforhandlinger, økt vekt på palestinernes rett til et eget hjemland og skarpere kritikk av Israel. Kjernen i Willochs standpunkt samsvarte langt på vei med flertallet av Høyre-representantenes holdninger, men Willoch skilte seg fra sine partikolleger gjennom et langt høyere engasjement for palestinernes sak. | nor |