"Er du Den som ser meg?" : - hvordan kan vi som helsepersonell så tidlig som mulig oppdage barn som rammes av omsorgssvikt, for å ivareta barnas helse og livskvalitet på beste måte?

Abstract

I løpet av de senere år har flere tilfeller avdekket forferdelige forhold av omsorgssvikt. Saken om Christoffer Gjerstad Kihle blir stående som et av de mest alvorlige eksemplene på omsorgssvikt, med det grufulle resultat døden til følge. Hvordan kan vi som helsearbeidere være del av et system som oppdager slike forhold så tidlig som mulig? Både for å hindre at fremtidige episoder skjer, men også for å redusere konsekvensene og senskadene som følger i kjølvannet av slike handlinger. Disse spørsmålene har satt meg i kontakt med tre viktige intervjupersoner, og møtet med disse helsearbeiderne og deres erfaringer har dannet grunnlaget for kunnskapen presentert i denne oppgaven. Først og fremst har det vist oss at dette temaet er omfattende, gripende og vanskelig, og må berøres varsomt. Vi trenger tilstrekkelig med kunnskap for å være i stand til å oppdage slike tilfeller. Slik vet vi hva vi skal se etter. Videre må vi være villige til å se individene, åpne opp for at det av og til må søkes dypere enn en tilsynelatende plettfri overflate. Muliggjøring av dette forutsetter at det dannes en arena der det utvises trygghet, forståelse og tillit. Til sist må vi formidle disse menneskene at vi vil være der for dem, selv når andre snur dem ryggen.

During the last few years, several incidents of catastrophic episodes have appeared uncovered terrible conditions of child maltreatment. Among these, Christoffer Gjerstad Kihle remains as one of the cruelest instances, resulting in death. How could we, as health professionals, become part of a system detecting such conditions as early as possible, to avoid prospective, terrible misdeeds, and reduce the sequels according to this? Approaching this issue leads me to the interview of three key figures, all of them health professionals, from whom I got the knowledge I present in this text. Most of it is based on stories and experiences from their own lives as professionals. The results have shown me that this is a far-reaching, gripping and difficult problem, which we have to face humbly. First of all, we need sufficient knowledge about the issue. Following, we know what to search. Next, we’re ought to be willing to see the individuals. This includes, when necessary, to search deeper than an apparently spotless surface. In other words, we have to create a platform in which the individuals feel safe, entrusted and understood. Finally, we have to offer these human beings the continuity they need, expressing that we won’t leave them.