| dc.description.abstract | Konfliktrådsordningen har vært en del av det strafferettslige systemet i Norge siden den ble lovmessig etablert gjennom konfliktrådsloven i 1991. I de tilfellene hvor straffesaker overføres fra påtalemyndighet til konfliktrådsbehandling kategoriseres reaksjonen ikke som straff, men som en strafferettslig reaksjon. Det er her altså snakk om et alternativ til tradisjonell straff. I det tradisjonelle strafferettslige systemet håndterers ofte lovbrudd ved at reaksjonen gjerningspersonen ilegges bestemmes av dommeren i retten ut fra lover og paragrafer. I konfliktrådet håndteres derimot lovbrudd ved at sakens involverte parter møtes til megling hvor det tilrettelegges for at de, gjennom dialog, selv skal finne frem til en løsning. Denne reaksjonen er ment å balansere ofrenes, gjerningspersonenes og lokalmiljøets behov. Konfliktrådsbehandlingen blir beskrevet som en gjenopprettende prosess, hvor skader som lovbruddet har forårsaket, skal gjenopprettes. Dette kan både være materielle skader, men også skader på relasjoner og mellommenneskelige forhold. Denne oppgaven ser på konfliktrådsordningen som en alternativ reaksjon i straffesaker; Hvordan utspiller ordningen seg i praksis? Hva er ordningens sentrale elementer? Hvordan oppleves den type konflikthåndtering av ordningens involverte? Og hvordan kan dette ses i forhold til gjenopprettende rett? Gjennom intervjuer av meglere, parter som har vært i konfliktrådet i forbindelse med en straffesak, og et par fagpersoner, knyttes deres opplevelse av konfliktrådsbehandlingen opp mot hvordan konfliktrådsordningens praksis kan ses i forhold til gjenopprettende rett, og dens plassering i det strafferettslige systemet. Som et analytisk verktøy og teoretisk bakteppe er konfliktrådets praksis og de involvertes synspunkter sett i lys av dikotomien gjenopprettende og gjengjeldende rett. Hovedforskjellene mellom disse er at i gjengjeldene rett er det fokus på at kriminalitet er overtredelse mot staten, definert ut fra skyld og lovbrudd, og at systematiske regler avgjør hvordan skyld og straff skal forvaltes. Gjenopprettende rett ser på kriminalitet som overtredelse mot mennesker og relasjoner, som skaper forpliktelser til å gjøre opp for seg. Offer, gjerningsperson og lokalsamfunnet involveres for å komme frem til løsninger som best kan fremme gjenopprettelse. En av de praktiske konsekvensene det gjenopprettende fokuset har, er at partene selv velger og definerer hva som er viktig for dem. I motsetning til i et gjengjeldende perspektiv er hensynet til lik reaksjon for lik sak redusert, og formen blir uformell og fleksibel. Med konfliktrådets uformelle tilnærming til lovbruddshåndtering kan det argumenteres for at ordningen ligger tett opptil den av idealtypene i dikotomien som går på gjenopprettende rett. Men som denne oppgaven belyser byr det på utfordringer for en statlig instans som er del av det strafferettslige systemet å holde på sin egenhet uten å bli påvirket av strafferettens dominerende paradigmer og kategorier. Gjennom å etterstrebe en gjenopprettende prosess tilrettelegger ordningen for et annet fokus, utgangspunkt og ståsted enn det tradisjonelle straffesystem. I de tilfeller hvor tilretteleggelsen for et slikt fokus ikke innordnes eller oppnås, kan det tenkes at elementer fra den andre idealtypen i dikotomien; gjengjeldende rett, vanskelig lar seg ekskludere. Oppgaven går nærmere inn på hva denne prosessen tilsynelatende betinger, hva som kan dytte ordningen i mer straffeorientert retning og hvordan det tilrettelegges for at en slik forskyving av ordningen motarbeides. Der hvor meglerne jeg intervjuet hadde hovedfokus på møtet og dialogen mellom partene, var det i partenes mål med møtet større variasjoner. I mitt materiale var disse variasjonene blant annet knyttet opp mot variasjonene i sakstypen partene var involvert i. Som oppgaven belyser har det skjedd en endring i konfliktrådets saks- og parttilfang siden ordningens første år. Det er nå færre tyveri- og naskerisaker, flere vold og trusselsaker. Det er færre profesjonelle ofre og det inngås flere forsoningsavtaler. Gjennomsnittsalderen på gjerningspersoner som har møtt til megling har økt. Disse endringene tyder på et bredere saks- og partstilfang, flere mellommenneskelige og relasjonelle saker, hvor møtet og dialogen kan være i fokus. Konfliktrådsordningen har tidligere blitt kritisert for å være "samfunnets moralske pekefinger til de unge" (Ericsson 1996: 65), "en privat bøteleggingsinstans" (Dullum 1996: 108), straff uten rettsikkerhet (Høigård 2007: 293) og for å bidra til å gjøre straffeapparatet større. På bakgrunn av endring i saker og parter og også mer fokus på tilrettelegging for dialog, vil jeg i denne oppgaven argumentere for at konfliktrådsordningen nå ser ut til å ha fått en mer fremtredende gjenopprettende forankring. Oppgaven går nærmere inn på hvordan ordningen tilrettelegger for denne gjenopprettingen. | nor |