| dc.description.abstract | Samfundsvernet: Angrepets sak er å ødelegge fienden Paramilitært borgervern i norsk mellomkrigstid 1923-1936 Navn: Trond Klykken Veileder: Prof. Per Ole Johansen Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo Høsten 2013 I 1923 ble det i Oslo, på privat initiativ, opprettet en hemmelig væpnet beredskapsorganisasjon, Samfundsvernet. I løpet av ett år var organisasjonen landsomfattende med tusener av medlemmer og på det meste hadde Samfundsvernet 15000 medlemmer organisert i tropper, kompanier og lag landet over. Organisasjonen var av paramilitær karakter og hadde en uttalt antikommunistisk profil. Samfundsvernets hovedhensikt var, ifølge lederne, å «verne mot revolusjonen». Behovet for en slik organisasjon, mente de, lå i at politiet var fåtallige og at man ikke kunne stole på militæret fordi mannskapene ikke var politisk pålitelige, soldatenes trening var minimal og mobiliseringstiden var alt for treg. Samfundsvernet skulle fungere som reservepoliti, førstelinjeforsvar mot revolusjonære kuppforsøk eller som supplement til regulære militære styrker. Organisasjonen forbeholdt seg retten til å intervenere på eget initiativ. Den var en borgerlig organisasjon, opprettet og ledet av personer som hovedsakelig tilhørte næringslivet, militæret eller gjerne begge deler. Samfundsvernet ble offisielt oppløst i 1936 etter at regjeringen Nygaardsvold endret politiloven. Organisasjonen eksisterte i 14 år, og selv om den var hemmelig, var myndighetene klar over dens eksistens fra starten av. Hovedspørsmålet denne oppgaven søker å svare på er hvordan det kunne ha seg at en slik organisasjon kunne eksistere så lenge. Samfundsvernets blotte eksistens representerte både en mistillit til staten og en trussel mot dets maktmonopol. Staten har tradisjonelt sett med ublide øyne på slike organisasjoner, og det er derfor interessant å undersøke både hvordan den norske staten faktisk forholdt seg når det ble stilt overfor eksistensen av en paramilitær organisasjon av Samfundsvernets type, og hvorfor den forholdt seg som den gjorde. Oppgaven vil fokusere på hvordan Justisdepartementet og politimestrene forholdt seg til organisasjonen. Årsaken til at politimestrene er skilt ut som egen gruppe i forhold til Justisdepartementet er fordi det viste seg at holdningene og handlingene til de mest sentrale politimestre gikk på tvers av departementets ønsker, noe som også skulle få følger for det eneste konkrete forsøket departementet gjorde for å få kontroll over Samfundsvernet. Justisdepartementets holdning til Samfundsvernet var preget av en viss ambivalens; man var prinsipielt mot private organisasjoner som åpnet for å ta loven i egne hender, men samtidig gjorde bekymringen for den revolusjonære venstresiden og mistilliten til politiet og militæret, at man også så en viss nytte i slike organisasjoner. Det kommer dog fram av dokumentene at Samfundsvernet ble sett på som en nyttig reserve først når man hadde avklart at et krav om oppløsning ikke ville føre fram, men heller ville kunne føre til at organisasjonen fortsatte «å eksistere illegalt, som en obscur og farligere foreteelse enn om man fikk det inn i lovlige [...] former». Stilt overfor dette fait accompli, var det kanskje nødvendig å finne begrunnelser som rettferdiggjorde Samfundsvernets fortsatte beståen. Om departementet var ambivalent overfor Samfundsvernet, kan ikke det samme sies om politimestrene i mange av de største byene. Holdningene deres, fra midten av 1920-tallet og utover, var stort sett negative. På den ene siden var de skeptiske til private organisasjoner som aspirerte etter å tråkke inn på politiets domene, og på den annen fryktet de økt uro blant befolkningen samt splittelse innad i politiet om Samfundsvernets medlemmer ble brukt til reservepolititjeneste. Politimestrenes motstand var den viktigste grunnen til at det ble satt en effektiv stopper for departementets forsøk på å ta kontroll over organisasjonen i 1928-1929. | nor |