| dc.description.abstract | Innenfor medisinske miljøer er det en bred enighet om at fysisk aktivitet er helsefremmende for gravide kvinner. På tross av den store informasjonstilstrømmingen som gravide kvinner får fra helsepersonell, svangerskapslitteratur og populærlitteratur, men også fra deres sosiale nettverk, så viser flere studier at kvinner reduserer aktivitetsnivået når de blir gravide. Hva som kan bidra til å øke aktivitetsnivået til gravide kvinner har vært et fremtredende tema i helsefaglige studier og særlig innenfor medisin og psykologi. Studiene forteller oss at gravide kvinners ønsker og målsettinger om å være fysisk aktiv under svangerskapet er nært knyttet opp mot deres egen forståelse og holdninger om fysisk aktivitet under svangerskapet, samt ulike faktorer i hverdagen som begrenser eller motiverer til å være fysisk aktiv. Grunnet studienes faglige forankring har oppmerksomheten vært rettet mot særtrekk ved kvinnene og betydningen av kvinnenes omgivelser har langt på vei blitt oversett. På bakgrunn av sosiologisk teori om nettverk, sosial støtte og den gravide kroppen har jeg i denne oppgaven undersøkt om gravide kvinner øker aktivitetsnivået dersom de får sosial støtte fra venner og medlemmer i husstanden til å være fysisk aktiv. Med utgangspunkt i teori om den gravide kroppen understrekes viktigheten av kvinnens kropps som styrende for hennes valg av atferd. Det forventes av omgivelsene at gravide kvinner skal ta handlingsvalg som beskytter barnet i magen. I oppgaven undersøkes det om kvinnenes nettverk har noen påvirkning på kvinnenes aktivitetsnivå ved å gi sosial støtte. Begrepet sosial støtte viser til utveksling og bytte av ulike former for hjelp og støtte. For det første kan det antas at sosial støtte vil være med på å prege gravide kvinners forståelse av fysisk aktivitet. Samtidig kan sosial støtte være til hjelp ved å redusere barrierene i hverdagen både gjennom oppmuntring, informasjon og praktisk hjelp og tjenester. Ved bruk av data innhentet fra Stork Groruddalen forskningsprogram har denne kvantitative studien undersøkt om sosial støtte har en påvirkning på gravide kvinners aktivitetsnivå i en multietnisk populasjon fra østkanten av Oslo. Resultater i denne studien konkluderer med at over 90 prosenter av kvinnene er mindre fysisk aktive enn det helsemyndighetene anbefaler. Å gå rolig tur er den formen for fysisk aktivitet som kvinnene foretrekker. Gravide kvinner mottar også lite sosial støtte fra både venner og medlemmer i husstanden. De får oftest informasjon om helseeffekter av fysisk aktiv, og sjeldnest praktisk hjelp. Analysene viser at sosial støtte sett som en samlet størrelse ikke har betydning for gravide kvinners aktivitetsnivå. Videre i analysene skiller jeg mellom sosial støtte fra venner og støtte fra medlemmer i husstanden. Resultatene viser at sosial støtte fortsatt ikke har noen betydning for gravide kvinners aktivitetsnivå. I det tredje analysenivået skiller jeg mellom tre ulike former for sosial støtte gitt av henholdsvis venner og medlemmer i husstanden. Resultatene viste at oppmuntring, informasjon og frigjøring av tid ikke fører til økt aktivitetsnivå hos gravide kvinner. Det å få tilbud fra venner om å være fysisk aktiv sammen, har derimot en signifikant positiv sammenheng med gravide kvinners aktivitetsnivå. Jeg har tolket funnene dit hen, at det sosiale aspektet er en viktig faktor for gravide kvinners motivasjon for å være fysisk aktiv under svangerskapet. | nor |