Abstract
Målet med denne hovedoppgaven har vært å studere hva ekte selvtilgivelse innebærer hos innsatte og tidligere innsatte i norske fengsler. Kunnskap om dette er nyttig både fordi den belyser et viktig fenomen med mangelfull forskning og fordi den kan bidra til utviklingen av intervensjoner knyttet til selvtilgivelse. Problemstillingene er: 1) Hvilke elementer som er sentrale i en selvtilgivelsesprosess hos innsatte og tidligere innsatte, og hvordan disse elementene er forbundet med hverandre i deres historier. 2) Hvordan disse elementene øker forståelsen av ekte selvtilgivelse som fenomen.
Dette er et selvstendig forskningsprosjekt og materialet er samlet inn av oss. Vi har benyttet kvalitativ metode i form av en narrativ tilnærming og dybdeintervju. Vi har intervjuet innsatte ved flere norske fengsler og tidligere innsatte tilknyttet en norsk frivillig basert organisasjon. Informantene har utført alvorlige krenkelser rettet mot andre mennesker, og har, eller er i prosessen av, å tilgi seg selv. Analysen er basert på ti intervjuer, hvorav sju er av menn og tre er av kvinner. Vi har valgte å tolke intervjuene i form av tre parallelle underhistorier.
I intervjuene kom det frem at de viktigste elementene i selvtilgivelsesprosessen er erkjennelse, bekreftelse, selvransakelse og fellesskap, som til sammen fører til en personlig endring. Erkjennelse er innrømmelse av egen rolle og skyld ved krenkelsen. Bekreftelse fører til en opplevelse av å ha rett til å være til. Selvransakelse innebærer å aktivt jobbe med seg selv i relasjon til krenkelsen, og fellesskap er opplevelsen av å ta del i samfunn med andre mennesker. Det at informantene forteller om en personlig endring i positiv retning, vitner om selvtilgivelse som noe positivt.