Pasientprioritering basert på kostnadseffektivitet i den norske spesialisthelsetjenesten En analyse av effekter på antall pasientbehandlinger og fordelingsmessige konsekvenser

Abstract

Oppgaven tar sikte på å analysere potensielle konsekvenser av å foreta pasientprioriteringer i spesialisthelsetjenesten basert på kostnadseffektivitet fremfor metoden som anvendes i Norge i dag. I en inntaksprosess skal vurderende klinikere ta hensyn til tre vilkår som alle må være oppfylt for at en pasient skal ha rett på behandling. De tre vilkårene fremkommer av prioriteringsforskriften (2000), og omhandler sykdommens alvorlighet, forventet nytte av behandling og kostnadseffektivitet. Dersom de to første kriteriene utelates, vil man få en prioriteringspolitikk som kun vektlegger kostnadseffektivitet. Pasientene som prioriteres i et slikt system vil dermed være de som kan oppnå størst helsegevinst til lavest mulig kostnad. Følgelig bør det være mulig å produsere mer helse for et gitt budsjett. Oppgaven tar sikte på å analysere de mulige konsekvensene av en slik politikk, nærmere bestemt å analysere hvor stor endring i antall pasientbehandlinger en slik metode potensielt kan medføre. Videre vil oppgaven vurdere noen av de fordelingsmessige konsekvensene en slik prioriteringsmetode potensielt vil ha. For å analysere disse problemstillingene fikk jeg stilt til rådighet et datamateriale bestående av 503 pasienthenvisninger innen psykiatri som er vurdert av erfarne klinikere etter kriteriene i prioriteringsforskriften (2000). Datamaterialet inkluderer også et anbefalt behandlingstilbud for hver av pasientene. Resultatet av min analyse viser at en prioriteringsmetode som baseres på kostnadseffektivitet potensielt kan øke antall pasientbehandlinger betraktelig, men at dette avhenger av klinikernes forståelse av kostnadseffektivitet. Analysen viser også at denne prioriteringsmetoden fører til at de alvorligst syke blir utelatt. I kapittel 8 vil resultatene diskuteres mer inngående. Oppgaven konkluderer med prioriteringsmetodens fordeler og ulemper. Metoden kan potensielt lede til en stor økning i antall pasientbehandlinger. Likevel blir de alvorligst syke pasientene tilsidesatt. Målet med oppgaven er dermed å synliggjøre slike potensielle konsekvenser ved å ta utgangspunkt i virkelige pasienthenvisninger.