| dc.description.abstract | Bakgrunnen for studien har vært de endrede kravene som stilles til dagens skoleledere/ rektorer. Rektorrollen har utviklet seg fra det å jobbe med profesjonell og faglig styring av skolen til en mer mangfoldig rektorrolle. Dagens rektor møter krav om å fylle flere ulike roller, som undervisningsleder, utviklingsleder, personalleder og administrativ leder. Dette mangfoldet av oppgaver krever en annen kompetanse enn det mange rektorer kanskje sitter inne med. Myndighetene ønsket derfor å øke kompetansen hos de nåværende og kommende rektorene, og lyste ut en anbudskonkurranse for å utvikle en rektorutdanning. Det er seks (6) utdanningsinstitusjoner som har utviklet hver sin rektorutdanning og funnet sine løsninger på de ulike kravene fra myndighetene. I denne studien har intensjonen vært å undersøke en liten del av en av utdanningene, nemlig systematisk bruk av veiledere og veiledning individuelt og i grupper for å øke studentenes læring og kompetanse som ledere. Med bakgrunn i dette ble følgende problemstilling og forskningsspørsmål utviklet: Problemstilling: Hvordan utvikles rektorstudentenes ledelseskompetanse gjennom veiledning i utdanningen» Forskerspørsmål: 1. Hvordan opplever studentene den individuelle veiledningen og veiledningen i gruppene? 2. Hvordan opplever veilederne den individuelle veiledningen og veiledningen i gruppene? 3. Hvordan opplever studentene at veiledningen påvirker deres ledelsesutøvelse? Denne studien er en kvalitativ undersøkelse av hvordan studenter og veiledere opplevde veiledningen i forhold til utvikling av studentenes ledelseskompetanse. Studentene ble intervjuet i grupper og deres to veiledere ble intervjuet individuelt. For å kunne belyse disse spørsmålene og finne svar på problemstillingen, ble det brukt ulike teoretikere innen områdene veiledning, læring og ledelse. Læring er en viktig del av veiledningen. Det sosiokulturelle perspektivet på læring har vært sentralt i studien, og i den forbindelse har både Vygotsky, Säljö, Dewey, Dysthe og Mead vært viktige. Begreper som mediering, artefakter og kontekst har vært fremtredende. De gir mening også med tanke på den veiledningen som foregår i forhold til studentene og deres utvikling innen egen ledelsesutøvelse. Lave og Wenger har bidratt sterkt med sitt begrep praksisfellesskap og dets betydning for studentenes individuelle utvikling gjennom gruppedeltagelsen. Når det gjaldt veiledningen og hvordan den hadde virket inn på studentenes læring og utvikling, ble Handal og Lauvås sin handlings- og refleksjonsmodell vektlagt. Deres forståelse av studentenes praktiske yrkesteori og hvordan den har en stor plass i veiledningen av studentene, ble viet stor oppmerksomhet og ga viktige innspill til analysen og drøftingen av funnene senere i studien. Både studentenes og veiledernes roller, kommunikasjonen dem i mellom og i gruppene fikk stor plass. Andre veiledningsmodeller som også ble trukket frem, var coaching og mesterlære, som bidro i forhold til å ha fokus på henholdsvis her og nå-situasjonen og veilederne som mulige rollemodeller i praksisfellesskapet eller gruppene. Lederrollen og utviklingen av studentenes utøvelse av ledelse, krevde at man også fordypet seg noe i ulike former for ledelse. Det å lede en skole krever forståelse for både pedagogisk og administrativ ledelse, og her bidro Wadel med nyttige tanker for å forstå rektorenes posisjon og utfordringer. I forhold til å forstå studentenes læring om ulike former for ledelse og om dette påvirket deres utøvelse av ledelse, slik de selv og veilederne opplevde det, bidro også Klev og Levin og Skandsen et al. med nyttige synspunkter. Teori fra Lave og Wenger og Mintzberg om erfaringslæring gjennom deltagelse i praksisfelleskapene (gruppene) var viktig for å kunne forstå hva som kunne ha påvirket studentenes læring og utvikling. Ved hjelp av denne teorien ble intervjuene analysert. De funn som ble gjort ble drøftet opp mot studiens teorigrunnlag. Noe av det viktigste man fant, var at det var ulik oppfatning hos studentene og veilederne om de hadde fått veiledning i forhold til egen ledelsesutøvelse, eller kun i forhold til arbeidsoppgaver og prosjekt. Dette var interessant siden det var lagt vekt på at både den individuelle veiledningen og veiledningen i gruppene skulle bidra til heving av studentenes ledelseskompetanse og eventuelt endre utøvelsen av ledelse på egen arbeidsplass. I tillegg kom det frem at studentenes og veiledernes opplevelse av veilederne som rollemodeller varierte til dels mye. Veiledernes betydning for studentene og deres læring, ble imidlertid sterkt fremhevet av studentene. Studentene fremhevet at de hadde hatt stort utbytte av den erfaringsutveksling, refleksjon og læring som hadde foregått i gruppene. Dette kan gi en del føringer i forhold til mulig endring av organisering av og innhold i rektorutdanningene i fremtiden. Funnene kan også gi et grunnlag for videre forskning sammen med det intervjumaterialet som foreligger. | nor |