Det tragiske element i islendingesagaen

Abstract

Sammendrag av masteroppgaven i norrøn filologi «Det tragiske element i islendingesagaen»

Laxdæla saga har blitt karakterisert som en tragisk islendingesaga. På grunn av intriger blir de to heltene, fosterbrødrene Kjartan og Bolle presset inn i en dyp konflikt som ender med at Bolle dreper Kjartan, et drap som kalles brodermord. Denne oppgaven har tatt for seg om denne sagaen kan karakteriseres som tragisk også i aristotelisk forstand. Ved å prøve ut Aristoteles’ normative krav til form og innhold i tragedien på Laxdæla saga, har dette kunnet belyses. Dette har innebært en undersøkelse av komposisjon, karakterer og innhold i denne sagaen sett i forhold til den greske, klassiske tragedien. Ved drøftingen av Laxdæla saga i dette perspektivet har Aischylos’ De syv mot Theben vært anvendt som sammenligningsgrunnlag. Som handlingsdrivende elementer som fører til den tragiske konflikten i Laxdæla saga ser det ut til at det ser ut til å være kryssende krefter motivert både av erotisk begjær og æresbegrepet i det norrøne samfunnet. Brodermordet er skildret scenisk med stor dramatisk effekt i Laxdæla saga, helt i tråd med det aristoteliske krav om at det er handlinger mellom nært relaterte personer som skaper det dypt tragiske. Sagnsyklusen om Sigurd Fåvnesbane blir ofte sett på som forbilde for handlingen i Laxdæla saga, og det er særlig heltediktet Sigurðarkviða hin skamma som gjengis. Forfatterens bearbeidelse av dette mytestoffet fra sagnkretsen rundt Niblung-diktene stemmer godt overens med den greske tragediens behandling av mytestoffet. Men det er ikke samsvar mellom motivene i de greske, klassiske tragediene og motiver fra islendingesagaene. Sagakonfliktene utspiller seg ikke i krigshandlinger mellom bystater og folkegrupper eller mellom menn og fremmede eller hedenske krefter; motivene i islendingesagaene dreier seg mest om konflikter mellom menn om mer hverdagslige ting; uenighet om beitemarker, arv, medgift, personlige fornærmelser og lignende. Den islandske helten møter på mange måter kravene til den tragiske, klassiske helten, men bakgrunnen i den ytre handlingsrammen er svært forskjellig fra den klassisk greske; både når det gjelder religiøse og samfunnsmessige forhold. Mot denne bakgrunnen synes det ikke som om sagaheltene i islendingesagaene kan sidestilles med de aristoteliske, som kun eksisterer på grunn av myten.