Witoszeks forfatterroller : En analyse av forfaterroller i Niels Chr. Geelmuydens portrettintervju med Nina Witoszek

Abstract

Oppgaven analyserer hvordan forfatterroller konstrueres retorisk i Niels Chr. Geelmuydens portrettintervju med Nina Witoszek, fra portrettsamlingen Ordskjelv. Norske forfatterportretter (Geelmuyden 2005). Konstruksjonen av forfatterroller i media kan påvirkes av journalistiske nyhetskriterier. I teoridelen diskuteres derfor artikkelen Danjanistikk og kritikk, hvor Per Thomas Andersen hevder at pressen forholder seg mest til Galtung og Ruges nyhetskriterier når litteraturstoff produseres (Andersen i Lie (red) 1995). Dette kan gjøre at litteraturstoffet fokuserer på forfatteres privatliv. Videre omtales Unn Conradi Andersens påstand i Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap & mediene, om at særlig kvinnelige forfatterskap framstilles som private i media (Andersen 2009: 44). Først i analysen undersøkes sammenhengen portrettintervjuet framstilles i, og hvordan den har endret seg fra teksten først stod på trykk i Kapital (Geelmuyden 2003). I neste del foretas først en hermeneutisk innholdsanalyse, hvor portrettintervjuets dramaturgiske utvikling beskrives. Her utpekes tekstens to hovedtemaer, Witoszeks privatliv og Witoszeks syn på Norge og nordmenn. Siden sistnevnte tema er relevant for Witoszeks sakprosaforfatterskap, argumenteres det for at Witoszek framstilles som en privat sakprosaforfatter. Videre undersøkes det hvordan Aristoteles´ bevismidler etos, logos og patos virker i teksten (Aristoteles 2006: 203) Her hevdes det at tekstens hovedsynspunkt er at Witoszek er et interessant intervjuobjekt. Conradi Andersen påstår at en forfatter kan påvirke framstillingen av seg selv i media ved å iscenesette sin opptreden (Andersen 2009: 58). Analysen hevder at Witoszek i liten grad framstilles kjønnsstereotypt, fordi det kan virke som hun iscenesetter seg selv som privat. Lesere som blir positivt overrasket over at hun uttaler seg privat og med sterke påstander som begrunnes svakt, kan synes at hun er interessant. Jeg-fortelleren i Geelmuydens portrett opptrer som forfatteren selv. Analysen hevder at Geelmuyden iscenesetter seg selv og Witoszek som to sannsigende outsidere, blant annet på grunn av fortellerens og Witoszeks strenge kritikk av nordmenns dannelse. Uttalelsene kan få ulike lesere sinte eller lattermilde. Portrettintervjuet gir imidlertid inntrykk av at fortelleren og Witoszek er ironiske. I avslutningen argumenters det for at Galtung og Ruges nyhetskriterier i stor grad innfris i portrettintervjuet. Witoszeks forfatterrolle konstrueres slik at et bredt publikum kan synes hun er interessant. Tekstens innledende omtale av Witoszek som professor og internasjonalt anerkjent forfatter, kan gjøre at hun oppfattes som en eliteforfatter. Det samme kan portrettsamlingens utvalg, siden en stor andel av intervjuobjektene var bestselgende bokklubbforfattere i 2005.