| dc.description.abstract | Historiografisk plasseres oppgaven innenfor den barndomshistoriske disiplinen, mens den forskningsteknisk er innenfor muntlig historie. Et kvalitativt forskningsintervju er benyttet som primær metode, men oppgaven har kvantitative innslag. Det er minnehistorien til primærkildene som er oppgavens ramme, fortalt sytti år etter at det norske Holocaust. Tretti personer er dybdeintervjuet for å få fram helhetlige livsløpsberetninger som brukes til å besvare problemstillingene.
Oppgaven har som mål å løfte fram en lite fortalt historie om jødiske barn som unnslapp deportasjon og død under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45 ved flukt til Sverige. Ved å knytte problemstillingene til hvordan de opplevde flukt og eksil og hvordan livet har blitt etter 1945, får vi innblikk i hvordan de dramatiske opplevelsene i barndom og ung alder erindres og har preget dem. Alle som er intervjuet, mistet noen i nær familie.
Det er en fortelling om barn og unge som unnslapp med minste margin og om et flyktningeliv i eksil. Bakteppet til tross, det er også en fortelling om at gode barneliv kunne leves i Sverige, selv i skyggen av forfølgelsene. Eksilet ble levd på to plan som artet seg forskjellig: Et ytre plan i samhandling med det svenske samfunnet rundt dem og et indre plan i den private sonen. Eksilet var preget av stor grad av normalitet på det ytre plan. Traumene befant seg på det indre planet. Gleden og lettelsen over å ha unnsluppet må ses mot en bakgrunn av angst, uro og uvisshet om skjebnen til de deporterte.
Alle som flyktet hadde store utfordringene. De som kom uten noen av foreldrene, var i en særlig vanskelig situasjon. De måtte gradvis ta inn over seg erkjennelsen av at de deporterte var døde, og enkelte var igjen helt alene. Mødre med eneomsorg for sine barn og med uvisshet om skjebnen til sine deporterte ektefeller, hadde det også svært vanskelig. Studien beskriver hvordan barn og unge kunne bli mors omsorgspersoner og studien viser at dette ble påkjenninger som har preget dem gjennom livet. Men også de som kom med begge foreldre, hadde hatt opplevelser som var særdeles krevende. Små barn som endret seg fra «normale» til «vanskelige» barn etter flukten, viser hvordan ekstrem utrygghet kan endre et barns psyke selv med begge foreldre hos seg.
Oppgavens siste del omhandler hvordan deres voksne liv ble etter andre verdenskrig.
For en tredjedel av de som er intervjuet, har opplevelsene de hadde i sin barndom og ungdom, fått konsekvenser for deres psykiske helse. Det er et generelt inntrykk at krigsminnene er blitt sterkere og mer påtrengende etter som årene har gått, og de intervjuede har blitt eldre. Enkelte bærer på følelser av skyld knyttet til egen overlevelse eller knyttet til omstendighetene rundt arrestasjon av nære pårørende. Studien viser at skyldfølelse har hatt betydelig fysiske så vel som psykiske konsekvenser for enkelte.
En tredjedel har vært tause om krigsopplevelsene, og begrunnelsene for tausheten er mange og individuelle. Flere har hatt behov å beskytte så vel seg selv som egne barn mot minner og mot angst for ny antisemittisme.
Utdanningsmessig har utvalget et høyt utdanningsnivå sammenlignet med øvrige nordmenn i samme periode og særlig gjelder det kvinnene. Kvinnene har også hatt en betydelig høyere yrkesdeltakelse enn norske kvinner i samme aldersgrupper.
Samtlige som er intervjuet, har vært solid integrert i sitt lokalmiljø og opplever seg som helt og fullt en del av storsamfunnet. Men det er en balansegang mellom integrering og bibehold av jødisk identitet. De aller fleste i denne studien har understreket at de er bevisste sin jødiske identitet, og at de ikke har ønsket en fullstendig assimilering.
Opprettelsen av staten Israel synes ikke å ha påvirket deres jødiske identitet, men mens de opplevde Israel som primært positivt de første tiårene etter 1948, er det flere som uttrykker bekymring over at de blir identifisert med Israel i dag. Holocaust synes å ha hatt liten innvirkning på intervjugruppens forhold til religion, men uansett tro, er flertallet knyttet opp til jødisk fellesskap, høytider og tradisjoner.
De som er intervjuet har hatt ulike metoder for å håndtere sine potensielt traumatiserende minner og savnet etter alle som ble borte. Fortiden har ikke forhindret at de fleste under intervjuet kunne si de hadde hatt gode liv, i all hovedsak gode og normale liv. Men likevel: Skyggen av Holocaust vil alltid være tilstede. | nor |