Den psykiatriske institusjon som et sted for læring i tid og rom – en kvalitativ studie av pasienters og ansattes erfaringer

Abstract

Introduksjon: Få studier har undersøkt pasienter og personalets opplevelse av behandlingsmiljøet på psykiatriske institusjoner ut fra et læringsperspektiv. Hensikten med denne studien var å få mer kunnskap om hvilken mening og verdi den psykiatriske institusjon kan ha som et sted for læring i tid og rom for pasienter med ulike psykiske lidelser, og hvordan de ansatte bidrar til pasientenes læringsprosess. Spesielt var det ønskelig å undersøke nærmere pasientenes erfaringer og opplevelser med å være deltagende i sin egen læringsprosess i fellesskap med andre, hvilken mening dette har for dem, og hvordan de ansatte og den omliggende kultur, kontekst og stedet bidrar til å fremme eller hindre at læring skjer.<br> Materiale og metode: I denne avhandlingen er det samlet inn data fra to ulike institusjoner. I den første delen samlet vi inn data fra en åpen psykiatrisk institusjon. Det ble gjennomført kvalitative intervjuer med 15 pasienter med ikke-psykotiske lidelser før utskrivelse, og 14 av disse ble reintervjuet etter utskrivelse. Den andre enheten var en lukket sengeavdeling ved et distriktspsykiatrisk senter for pasienter med dobbeltdiagnoser. Her ble det gjennomført kvalitative intervjuer med 20 pasienter og 24 ansatte. Ni av de ansatte ble også intervjuet en gang til etter 12 måneder. Studien har et kvalitativt eksplorativt og deskriptivt design med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming, og har sin teoretiske forankring i Illeris (2012) sin læringsmodell. Denne modellen ser læring som situert, det vil si at den finner sted i en bestemt sammenheng av sosial og samfunnsmessig karakter, og vektlegger en sosiokulturell forståelse.<br> Resultater: Resultatene fra de fire artiklene er sammenfattet og drøftet i fem hovedtemaer; Omverden (helende omgivelser), Læringsklima som drivkraftsdimensjon, Innsikt og mestring gjennom kunnskap og erfaringer, Kollaborativ læring (samspill), og Spenninger i læringsklima (barrierer mot læring).<br> Omverdenen (institusjonens fysiske og estetiske omgivelser) er helende omgivelser og gir pasientene en opplevelse av helhet og selv-verdi. Dette erfares gjennom stedets atmosfære og møte med de ansatte, som bekrefter dem som likeverdige mennesker. Institusjonens læringsklima, med de ansattes holdninger, vennlighet, engasjement, faglighet, struktur og fleksibilitet, og pasientenes mulighet for å medvirke i egen behandling, motiverer til at læring kan settes i gang og holdes ved like. Terapeutiske metoder, som kognitiv tilnærming, fysisk aktivitet, deltagelse i grupper og undervisning bidrar til å gi nøkler og verktøy i læringsprosessen for både pasienter og ansatte. Tid bidrar til egenlæring og for at ny kunnskap kan tilegnes. Fysisk aktivitet gir nyttig erfaringskunnskap og hjelp til selvhjelp, og er spesielt nyttig for pasienter som strever med å lære seg den kognitive metoden. Anerkjennende relasjoner fra de ansatte har betydning for motivasjon, læring og mestring. Medpasienter har en viktig rolle i læringsprosessen. Tilsvarende er veiledning og støtte fra medkolleger viktig for de ansattes egen læring. Å være pasient i tid og rom på en institusjon innebærer både gode og mindre gode erfaringer, og det kan dukke opp barrierer som hindrer læring. Dette kan håndteres av et personale som dytter, anerkjenner og støtter, og som tåler at det gjøres feil fra pasientenes side. God ledelse, samt regelmessig veiledning, er viktig for å engasjere personalet til gode holdninger, motivasjon og faglighet. En enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi, bidrar til å styrke det tverrfaglige samarbeidet mellom individual- og miljøterapeuter.<br> Konklusjon: Stedsfenomenologien gir en utvidet forståelse av hvordan det er å være innlagt på en psykiatrisk institusjon. Vi får økt forståelse av for hvordan selvhelende prosesser kan utvikles til det beste for den enkelte. Læringsklima er en nøkkelfaktor for hvordan gode relasjoner og læringsprosesser kommer til utrykk både mellom de profesjonelle og mellom profesjonelle og pasienter i behandlingsmiljøet. Teoretisk og praktisk kunnskap gjennom en enhetlig behandlingsmodell, som kognitiv miljøterapi og fysisk aktivitet, gjør det lettere å arbeide målrettet og styrker det det sosiokulturelle læringsmiljøet.

Introduction: Few studies have addressed staff and patient experiences of the therapeutic milieus at psychiatric institutions from a learning perspective. The purpose of this study was to gain more knowledge about the meaning and value the psychiatric institution may have as a place for learning in time and space for patients with various mental disorders, and how the staff may contribute in the learning processes of the patients. We were especially interested in studying patients’ experiences by taking part in their own learning processes together with others. We wanted to study the meaning this might have for them, and how the staff and the surrounding culture, context and the place might promote or obstruct learning to take place.<br> Material and methods: In this thesis data are gathered from two different institutions. In the first part data were gathered from an open psychiatric institution. Fifteen qualitative interviews with patients with nonpsychotic mental disorders were conducted shortly before discharge, and 14 of these were reinterviewed after discharge. The other institution was a closed ward at a district psychiatric center for patients with dual diagnosis. Qualitative interviews with 20 patients and 24 staff were conducted, and nine of the staff was reinterviewed 12 months later. The study has a qualitative explorative and descriptive design with a hermeneutic-phenomenological approach, and is theoretically anchored in the learning model of Illeris (2012). This model views learning as situated, meaning that it takes place in a social and societal context, and a sociocultural understanding is emphasized.<br> Results: The results from the four papers are condensed and discussed in five main themes; Environment (healing environment), Learning climate as a source of motivation, Insight and mastery through knowledge and experiences, Collaborative learning, and Tensions in the learning climate (barriers against learning).<br> The surroundings-world (the physical and aesthetical aspects of the surroundings) is healing environments and give patients experiences of wholeness and self- worth. This is experienced through the atmosphere of the place and the meeting with the staff, who acknowledge them as equal human beings. The learning climate at the institution, comprising the attitudes, friendliness, engagement, professionalism, structure and flexibility from the staff, and ability for patients to take achieve part in their own treatment, motivates learning to take place and be maintained. Therapeutic methods, like cognitive therapy, physical exercise, group activities and education contribute to provide tools in the learning process for patients and staff. Sufficient time enables personal learning and acquisition of new knowledge. Physical exercise provides useful experiential knowledge and is a self-help method. It seemed especially useful for those struggling with learning the cognitive method. Appreciating relations from staff are important for motivation, learning and mastery. Fellow patients have an important role in the learning process among patients, and correspondingly supervision and support from colleagues are important for the learning processes among staff. To experience oneself as a patient in time and space at an institution opens for good and not so good experiences, and barriers against learning may occur. This can be handled by a staff, who pushes acknowledges and supports, and who accepts when patients fail. Good management and regular supervision are important to engage the staff to have good attitudes and being professional and motivated. A unitary treatment model, like cognitive milieu therapy, contributes to supporting the interdisciplinary collaboration and the cooperation between individual- and milieu therapists.<br> Conclusion: The phenomenology of place provides an expanded understanding of the experience of being a patient at a psychiatric institution. It provides us with an enhanced understanding of how beneficial self-healing processes may develop. The learning climate is a key factor for how good interpersonal relations and learning processes are expressed among professionals and between professional and patients in the therapeutic milieu. Theoretical and practical knowledge through a unitary treatment model, like cognitive milieu therapy and physical exercise, facilitate the work towards common aims and strengthen the sociocultural learning climate.