Delayed prescribing – a feasible strategy to lower antibiotic use for respiratory tract infections in primary care

Abstract

Widespread use of antibiotics leads to development of antimicrobial resistance, an increasing threat to health worldwide. The strategy of delayed antibiotic prescribing reduces antibiotics use for respiratory tract infections (RTIs) in experimental settings. The overall aim of this thesis is to explore delayed antibiotic prescribing and its potential in reducing antibiotic use for RTIs in routine primary care.<br> In a Norwegian primary care setting, we did 1) a controlled trial among GPs on the antibiotics saving effect of recommending delayed prescribing through lectures/group discussion and through a computerised pop-up reminder, 2) a qualitative study among GPs, and 3) a questionnaire study among GPs issuing and patients receiving delayed prescriptions.<br> We found that GPs regard delayed prescribing as an acceptable strategy for reserving antibiotics to the cases where it turns out to be medically indicated, especially acute otitis and acute sinusitis. GPs have strict requirements as to which patients, for which diagnoses and in which situations they will issue delayed prescriptions, resulting in an infrequent use of the strategy. GPs who received the interventions issued 11% of the antibiotic prescriptions as delayed prescriptions, and 59% of these were dispensed from pharmacies. The interventions gave a statistically significant but clinically modest decrease (RR 0.97) in dispensed antibiotics, without any accompanying increase in prescribed antibiotics.<br> The use of delayed prescribing should be encouraged as a tool to adhere to treatment guidelines, especially in cases of acute otitis and acute sinusitis. Interventions to promote its use have little effect, and pop-up reminders are not to recommend as a sole intervention, but should be considered as part of multi-faceted interventions. Delayed prescribing’s potential in reducing antibiotic use seems to be low in our setting, presumably because of relatively low antibiotic prescribing rates and low patient expectation for antibiotics. The strategy’s potential should be assessed in advance of interventions to implement its use. Further research should focus on the clinical outcomes of delayed prescribing for acute sinusitis, and the effect of other intervention elements in the implementation of delayed prescribing.

Utbredt antibiotikabruk fører til antibiotikaresistens, som er en økende helsetrussel over hele verden. I eksperimentelle studier medfører forskrivning av vent-og-se-resept redusert antibiotikabruk ved luftveisinfeksjoner. Det overordnede målet med denne avhandlingen er å utforske vent-og-se-resept-strategien og dens evne til å redusere antibiotikabruken ved luftveisinfeksjoner i allmennpraksis.<br> Vi gjennomførte tre studier i norsk allmennpraksis: 1) en kontrollert studie av den antibiotikasparende effekten av å anbefale vent-og-se-resept for allmennleger gjennom forelesning/gruppediskusjon og gjennom en pop-up-påminner på legens dataskjerm, 2) en kvalitativ undersøkelse blant allmennleger, og 3) en spørreskjemaundersøkelse blant allmennleger og pasienter.<br> Vi fant at allmennlegene ser på vent-og-se-resept som en akseptabel strategi for å forbeholde antibiotika til de tilfeller der det viser seg å bli medisinsk indisert, spesielt ved akutt mellomørebetennelse og akutt bihulebetennelse. Allmennleger har strenge krav til hvilke pasienter, ved hvilke diagnoser og i hvilke situasjoner de vil gi vent-ogse- resept, noe som resulterer i at strategien sjelden brukes. Legene som mottok begge intervensjonene gav 11% av antibiotikareseptene som vent-og-se-resept, og 59% av disse ble uthentet fra apotek. Intervensjonene gav en statistisk signifikant, men klinisk beskjeden reduksjon (RR 0,97) i utlevert antibiotika, uten noen medfølgende økning i forskrevet antibiotika.<br> Bruk av vent-og-se-resept bør anbefales som et hjelpemiddel til å følge behandlingsretningslinjene, spesielt ved mellomørebetennelse og bihulebetennelse. Våre tiltak for å øke bruken av vent-og-se-resept har sparsom effekt. En pop-uppåminner anbefales ikke brukt alene, men bør inkluderes i sammensatte kvalitetsforbedringsprosjekter. Vent-og-se-strategiens antibiotikasparende potensial synes å være lav i vår sammenheng, antagelig på grunn av den relativt lave forskrivningsraten og pasientenes lave forventning om å få antibiotika i Norge. Strategiens potensial bør vurderes i forkant av tiltak for å øke bruken av den. Videre forskning bør fokusere på klinisk utfall av vent-og-se-resept ved akutt bihulebetennelse, og på effekten av andre tiltak for å øke bruken av vent-og-se-resept.