I liv og død: keramikkens sosiale kronologi i eldre jernalder

Abstract

Dette arbeidet tar sikte på å forstå bruken og den sosiale betydningen av keramikk og andre kar i gravkontekst fra eldre jernalder (500 f.Kr. – 575 e.Kr.) i Øst-Norge. I dette langtidsperspektivet er det særlig én endringsprosess som står klart frem. Karene benyttes i første halvdel av perioden som urner, men fra og med de første hundre årene etter Kristus legges sett med kar til mat og drikke ned med avdøde i graven. Det siste assosieres med en bordoppdekning, nærmest som i et gjestebud. Overgangen fra urner til sett følges av en endring av kartyper. De grovmagrede koke-/forrådskar uten dekor dominerte i de eldste gravene og ble som oftest brukt som urner. I den senere delen av perioden utvikles bordkar/drikkebegre med finere magring, polert overflate og dekorert gods som settes ned som sett. Overgangen sammenfaller med at romerske glass og bronsekar blir en del av gravinventaret i et fåtall av gravene. Utviklingen er satt i sammenheng med både mytiske/rituelle forestillinger og den samfunnsmessige utviklingen generelt. I både keltisk og norrøn mytologi kan karet knyttes til både offermåltid/gjestebud og død, trolig som et symbol på regenerasjon og gjenfødsel. Det er særlig i forbindelse med begravelser i urne at symbolikken rundt konsumpsjon og død passer godt. Med endringen til bordkar nedlagt i sett flyttes fokus fra en passiv død, der den døde fortæres av ilden, til et livsaspekt der avdøde ”deltar” i gjestebud eller drikkegilde i døden uten å destrueres. Det nye fokuset på mat og drikke i gravene kan forstås som en symbolikk som viser til en idealisert livsstil, slik den fremstår i hallen, med gjestebud og underhold av gjester eller hærfølge. Fra en høy grad av standardisert gravskikk blir gravene stadig mer individualisert, blant annet vist gjennom karene. Bruken av bordkar når sitt toppunkt i årene rundt 400 e.Kr., men dør langsomt ut når skikken også spres til lavere sosiale grupper og behovet for fremvisning avtar.

This work aims to examine the use and social significance of pottery and other vessels found in burials from the early Iron Age (500 BC - 575 AD) in Eastern Norway. In this long-term perspective, one particular and significant change stands out: In the first half of the period the pottery found in graves was used as urns, then from the first century AD beakers for food and drink began to be deposited alongside the deceased. The latter tradition is associated with table setting, almost it would appear as at a feast. The transition from urns to sets of table goods also relates to a change of pottery shapes, temper and ornamentation. The rough, undecorated cooking-/storage vessels that dominate in the graves from the earliest periods were often used as urns. In the later part of the period tableware with finer temper and a polished, often decorated surface are developed. The transition to tableware also coincides with Roman glass and bronze vessels occurring in some graves. The use of pottery is compared to mythic beliefs, ritual performances and the social development in general. In mythology vessels are linked to ritual meals/sacrifices, feasting and death, probably as a symbol of regeneration and rebirth. The consumption metaphor is closely related to burials in urns, as both a dead body and a meal are transformed through the use of fire. The change from urns to tableware mark a shift from a passive death, where the dead is consumed by fire, to a life aspect where the deceased more or less participate in a feast or drinking party in death. The new focus on food and drink is interpreted as referring to an idealized lifestyle, as it appears in the hall, with a banquet and entertainment of guests. From a high level of standardization in large cemeteries with urns, the graves are increasingly individualized by the use of mounds and a wider variety of grave goods, for instance vessels for food and drink, as a way of standing out. The use of tableware reaches its peak around 400 AD, but depreciates when the custom has become common. The use of tableware reaches its peak around 400 AD, however a decrease in the quality of the pottery deposited is also noted from this time, when the custom becomes common.