Affektrepresentasjon og intervensjonsfokus (ARIF): En mikroanalytisk studie av to terapiprosesser

Abstract

Bakgrunn: Denne studien presenterer en mikroanalytisk utforskning av den terapeutiske dialogen i to terapiforløp med samme terapeut, men med ulikt utfall. En sentral antagelse ved studien er at en terapi med godt utfall og en terapi med dårlig utfall vil representere ulike terapiprosesser. Prosessene er undersøkt med utgangspunkt i affektbevissthetsmodellens hierarkiske system for å beskrive pasienters evne til å representere egne opplevelser og terapeuters intervensjonsfokus i terapeutiske dialoger (Affektrepresentasjon og intervensjonsfokus – ARIF). ARIF åpner opp for å beskrive hvilke affektintegrasjonsprosesser som finner sted, hvordan disse utvikler seg i løpet av terapiforløpet og hvordan terapeut og pasient påvirker hverandre. Forskning med ARIF er i oppstartfasen og denne studien er en av de første som bruker systemet til å beskrive og sammenligne terapiprosesser. Første del utforsker hvorvidt ARIF gjør det mulig å avdekke ulike prosesser i de to terapiene. Andre del undersøker om ARIF gjør det mulig å identifisere forskjeller i interaksjonsmønsteret mellom pasient og terapeut i terapien med godt utfall og terapien med dårlig utfall. Metode: Datagrunnlaget for studien er lydopptak av to terapier fra Norsk Multisenterstudie av Prosess og Utfall i Psykoterapi. Fem timer fra hver terapi ble transkribert og deretter kodet på mikronivå med ARIF. Hver tur i dialogen ble kodet ut i fra affektbevissthetsmodellens seks ulike fokusnivåer, i tillegg til affektkategori (AK) og relasjonstema (R). Interaksjonsmønsteret mellom pasient og terapeut ble analysert ved hjelp av lag-sekvensanalyse. Resultater: I terapien med godt utfall (terapi 1) beveger pasient og terapeut seg over samtlige fokusnivåer i hierarkiet og tidsbruken på høyere nivåer øker underveis i terapiforløpet. I terapien med dårlig utfall (terapi 2) holder pasient og terapeut seg hovedsakelig til de laveste fokusnivåene. En annen tydelig forskjell er at en i terapi 1 bruker en langt større andel av tiden til eksplisitt fokus på affekt og nære relasjoner. Analyser av interaksjonsmønsteret viser at pasienten i terapi 1 oftere beveger seg opp mot høyere nivåer av affektintegrasjon på eget initiativ og som respons på terapeutens initiativ. Terapeuten responderer hovedsakelig på samme nivå som pasienten i begge terapiene, men er oftere på høyere fokusnivåer i terapi 1. Han er i tillegg mer villig til å følge pasienten i terapi 1 når pasienten selv flytter oppmerksomheten på et høyere fokusnivå. Konklusjon: Resultatene indikerer at ARIF er i stand til å identifisere og beskrive ulike affektintegrasjonsprosesser i de to terapiene. ARIF demonstrerte også forskjeller i interaksjonsmønsteret mellom pasient og terapeut i de to terapiene. Det er likevel vanskelig å forklare hvordan disse forskjellene oppstår og hvem som skaper dem.