Heimat in Friedrich Hölderlins Gedichten : Eine motiv-analytische Studie

Abstract

Gjennom analyse av ti dikt fra ulike deler av Friedrich Hölderlins (1770-1843) forfatterskap, viser jeg hvordan bildet av Heimat, av hjemsted og det hjemlige, konstitueres og utvikles over tid. For å gi et bredere bilde av Heimat som en dynamisk, moderne og problematisk størrelse enn det som tidligere er gjort i Hölderlin-forskningen, er det brukt sekundærlitteratur fra ulike forskningsområder. Som en støtte til analysene er også Hölderlins tidvis anstrengte forhold til sitt eget hjemsted og familie kommentert, der dette står tydelig i relasjon til den litterære produksjonen. Oppgaven er derfor ikke en streng motivstudie, men ser begrepet slik det står i relasjoner, som en dialektisk størrelse, og de utfordringene som er knyttet til dette.

Analysene viser at bildet av Heimat i ungdomsdiktningen ser svært forskjellig ut fra det som gis i Hölderlins senere dikt. De tidlige tekstene viser en idyllisering av en forgangen tid og rosenrøde minner fra barndom og ungdomstid. De er knyttet mer til personer og relasjoner, enn de avhenger av tilknytning til bestemte steder. Etter en kort periode der Heimat knapt er tilstede, dukker motivet opp igjen etter studietiden, men nå i en mer reflektert bruk som fortsetter å utvikle seg frem mot institusjonaliseringen. Heimat blir her i mindre grad fremstilt som bare et rolig sted, en mulighet for tilbaketrekning, men heller et sted som kan helbrede, som kan lege de sår den urolige verden har påført en. Heimat er blitt romlig, og viser et nytt syn på forholdet mellom Heimat og Fremde: Det egne må (til)læres like godt som det fremmede, og den som vil lære det hjemlige å kjenne på nytt, risikerer også å miste det. Etter galskapens utbrudd blir imidlertid Hölderlins dikt og det poetiske språk enklere igjen, og inneholder lite av den tidligere rikdommen av motiver og språklige konstruksjoner.

The present study focuses on the Heimat-motif and its development through the lyrical works of Friedrich Hölderlin (1770-1843). To give the picture of Heimat a more dynamic, modern and challenging scope, secondary literature from different fields of research has been introduced. Hölderlins own, partly strained relationship, to home and family is commented where applicable in relation to the literary production. The thesis is therefore not a strict study of Heimat as a literary motif, but sees the motif in its relations and the challenges connected with this.

The analysis shows a clear evolvement of Heimat, where the early writing present an idolised past and bright memories of childhood and youth. The picture of Heimat is painted with relations and persons, rather than concrete places. After a short period of time with hardly any Heimat-references, the motif resurfaces in a rejuvenated and more reflected form after Hölderlins graduation from the Tübinger Stift. The Heimat is no longer only a calm place of retreat, but can also heal the wounds of the world. Thus it has achieved a spatial quality, which specifically names places and regions, as well as a new perspective on the relationship between Heimat (native) and Fremde (foreign). The key is that the native must be learned as well as the foreign, and the one who tries to (re-)learn the native also runs the risk of losing it. This is the form of Heimat which continues to evolve up until Hölderlin was admitted to the Tübinger Klinikum as mentally unstable. For the remaining years of his life, he wrote quite simple poems, which contain little of the earlier richness of motifs and poetic expression.