| dc.description.abstract | Mens bedrifter og entreprenører med behov for finansiering tradisjonelt har henvendt seg til banker, går aktørene nå i større grad direkte til markedene for å skaffe nødvendig kapital. Det finnes mange positive sider ved globaliseringen av kapitalmarkedet og utvikling av nye finansielle instrumenter, men samtidig har det ført til større problemer knyttet til asymmetrisk informasjon mellom aktørene.
Utstedere av verdipapirer som blir omsatt i markedet har ofte informasjon om risiko og forventet avkastning tilknyttet sine produkter, som investorsiden generelt ikke har tilgang til. Det som har utviklet seg til å bli et bredt spekter av finansielle produkter, noen med en svært kompleks struktur, har gjort at kartlegging av slik informasjon stiller store krav til ressurser og ekspertise. Dette har skapt en rolle for en tredje aktør i dette markedet, nemlig ratingbyråene, som spesialiserer seg på å fremskaffe informasjon om kredittverdighet og risiko. Deres rolle har vokst seg stadig sterkere med utviklingen som har vært i kapitalmarkedet de siste tiårene.
Siden årtusenskiftet har det dukket opp flere episoder hvor ratingbyråene har fått kritikk for å opptre uaktsomt og ikke gjøre jobben sin på en tilfredsstillende måte. Navn som Enron, WorldCom og Lehman Brothers er i dag kjent for de fleste, og er eksempler på skandaler som har involvert disse byråene. Spesielt i kjølvannet av finanskrisen 2008, ble det et stort fokus på ratingbyråenes bransje og de ble offer for hard kritikk fra flere hold.
Tatt i betraktning hvor viktig ratingbyråenes rolle er i dagens finansmarked, er det viktig å forstå hvilke insentiver som driver disse aktørene og hvilke problemer som kan oppstå. Denne oppgaven søker å belyse hvem disse ratingbyråene egentlig er, hvilken rolle de er tiltenkt og hvilke problemer som oppstår i samspillet med de andre markedsaktørene.
En spesiell hendelse viser seg å spille en sentral rolle i denne sammenhengen, nemlig overgangen til ny forretningsmodell på begynnelsen av 1970-tallet. Opprinnelig var det investorene som betalte ratingbyråene for å fremskaffe informasjonen som de deretter brukte i sine investeringsavgjørelser. Denne forretningsmodellen ble imidlertid forlatt til fordel for en modell hvor utstederne betalte på begynnelsen av 1970-tallet. Bakgrunnen var en økning i etterspørselen etter kredittvurderinger, samtidig som fax- og kopimaskinen gjorde det mulig for investorene å dele informasjonen seg imellom istedenfor å gå til ratingbyråene. Dette førte til et drastisk fall i byråenes inntekter, som følgelig ble tvunget til å revurdere hele sin forretningsmodell.
Den nye forretningsmodellen ga imidlertid opphav til tvil rundt ratingbyråenes objektivitet og beskyldninger om at deres lojalitet ikke lenger lå hos investorene, men hos utstederne som nå var kunder av byråene. Anklagene gikk hovedsakelig på at ratingbyråenes rapporter etter overgangen ble preget av systemskjevheter, på den måten at de nå var fordelaktige for utstederne og ikke gjenspeilet den sanne risikoen tilknyttet verdipapirene som ble omsatt.
For å avdekke om det spiller noen rolle om det er investorene eller utstederne som betaler ratingbyråene, tar den første delen av analysen utgangspunkt i Kashyap og Kovrijnykh (2013) og deres prinsipal-agent-rammeverk. Dette gjør det mulig å sammenligne den samfunnsøkonomiske verdiskapingen ratingbyråene bidrar til i de to ulike forretningsmodellene som har eksistert. Resultatene fra denne modellen antyder at dagens forretningsmodell er lite samfunnsøkonomisk effektiv og at nye løsninger derfor bør vurderes.
Med bakgrunn i disse resultatene tar den andre delen av analysen for seg hvordan optimale kontrakter bør utformes, for å sikre at ratingbyråene opptrer på en måte som ivaretar investorenes interesser. Med bakgrunn i Gromb og Martimort (2007) ble det åpenbart at denne utfordringen kan deles i to deler. Den første delen innebærer å sørge for at ratingbyråene faktisk gjennomfører analysene vi ønsker at de skal gjøre, istedenfor å basere rapportene på ex ante sannsynligheter. Den andre delen innebærer å hindre feilrapportering fra ratingbyråene, slik at investorene mottar informasjon som er i tråd med ratingbyråets faktiske observasjoner. For å gi ratingbyråene insentiver som er sterke nok til å sikre dette, bør man først og fremst gå bort fra dagens ordning hvor de får betaling ex ante. Resultatene fra analysen viser at ratingbyråenes belønningsstruktur heller bør knyttes opp mot det faktiske utfallet, og hvordan dette stemmer overens med ratingbyråenes rapporter.
Denne oppgaven antyder at det per i dag eksisterer flere problemer i denne bransjen. Den gir samtidig noen retningslinjer for hva som kan jobbes med for å løse disse, selv om konkrete planer for implementering ikke er en del av analysen. | nor |