Nasjonskonsolidering i Tadsjikistan : Hvordan befestes nasjonalidentitet gjennom det tadsjikiske språket?

Abstract

I lingvistiske termer regnes tadsjikisk, darsi og farsi som varianter av persisk, og språkene er gjensidig forståelige. Inntil Sovjettiden ble det tadsjikiske språket kalt farsi (persisk), og persisktalende ble deretter kalt tadsjikere i den sentralasiatiske regionen. På slutten av 1980-tallet, da Mikhail Gorbatsjov kom til makten ble det satt i gang omstruktureringer (kalt perestroyka og glasnost) i Sovjetunionen som førte til oppløsningen. Disse omstruktureringene førte også til en brå gjenoppliving og re-persifisering av det tadsjikiske språket. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, ble Tadsjikistan et uavhengig land og det offisielle språket ble tadsjikisk. I dag finnes det ca fem millioner tadsjikisktalende i Tadsjikistan, i tillegg til en stor andel i Sentral-Asia, Russland, Vest-Europa og USA. Kort tid etter uavhengigheten falt landet i en borgerkrig med etniske undertoner. I juni 1997 ble fredsavtalen mellom tadsjikiske myndigheter og United Tadsjikistan Opposition (UTO) underskrevet. Denne studien tar imidlertid sikte på å undersøke kontinuiteten av gjenopplivingen og re-persifiseringen av det tadsjikiske språket i dag, knyttet til tadsjikisk nasjonalidentitet. I tillegg til å se på hvordan dette påvirker Tadsjikistans politiske forhold til Iran. For å belyse dette ble det utført intervjuer i Tadsjikistan, hvor det ble spurt om blant annet tadsjikisk språk i forhold til persisk, språkenes stilling i form av høy- og lavsatusspråk og Tadsjikistans forhold til Iran. Svarene informantene ga knyttes opp mot konsekvenser av å forsøke å danne en nasjonalstat, når staten i realiteten betegnes som en statsnasjon. Det ble også viktig å se på etnisitet og nasjonalisme for å kunne si noe om hvordan tadsjikisk nasjonalidentitet styrkes gjennom språket. De viktigste funnene i studien tyder på at det tadsjikiske språket er i ferd med å nærme seg persisk fra Iran i det offentlige rom. Hovedårsaken til dette ser ut til å være et ønske om å styrke nasjonalidentiteten knyttet til felles historie med Iran. Innenrikspolitiske konsekvenser ser ut til at det skapes avstand mellom tadsjikere uten høyere utdannelse, og tadsjikere med høyere utdannelse. Ettersom det ofte er sistnevnte som snakker persifisert tadsjikisk. Minoriteter står i fare for å bli ytterligere marginalisert, og kan føre sterkere spenninger mellom etniske grupper i Tadsjikistan. Utenrikspolitisk sett virker det som om Tadsjikistan har et ambivalent forhold til Iran, men ønsker ikke å fjerne seg fra resten av Sentral-Asia og Russland. Dermed er dette en av hovedgrunnene til at man ikke har skiftet til det arabisk-persiske alfabetet.