Terror/Teater : Forestillinger om politisk teater belyst av Christian Lollikes forestilling

Abstract

Denne oppgaven undersøker forestillinger om ’politisk teater’ og ’dokumentarteater’, med utgangspunkt i dramatiker og regissør Christian Lollikes forestilling "Manifest 2083". Hvordan skal vi forholde oss til et teater som bringer en tematikk fra den virkelige verden inn på teaterscenen? Hvordan skal vi reagere når denne tematikken oppleves som vond og vanskelig for mange? "Manifest 2083" tar utgangspunkt i terroristen Anders Behring Breiviks kompendium, som skulle legitimere terrorhandlingene han utførte i Norge 22. juli 2011. Forestillingen vakte voldsom kritikk, da nyheten om den kom i januar 2012. Både kunstnere, politikere, journalister og representanter for de etterlatte beskylte Lollike for å løpe terroristens ærend, for å være en opportunist som tråkket på mennesker i sorg. Dette ble en opprivende og – for enkelte – svært følelsesladet debatt som i stor grad vokste ut av antakelsen om det umoralske og spekulative ved en teaterforestilling som vil iscenesette terroristen Anders Behring Breivik og hans kompendium på den ene siden, og det prinsipielle standpunktet at teatret kan og bør være en viktig del av etterbehandlingen av traumet terroren utgjorde, forstått som en alternativ stemme, på den andre siden. "Manifest 2083" hadde urpremiere i København, oktober 2012. Ukritisk behandlingen av Breiviks kompendium, et spekulativt budskap og mangel på ny informasjon, var en gjennomgående kritikk i flere av anmeldelsene. Den franske filosofen Jacques Rancière bryter med vante forestillinger om den politiske kunsten i sin teori. I utarbeidelsen av ’politikkens estetikk’ og ’estetikkens politikk’, lar han begrepet ’dissensus’ muliggjøre en redistribusjon av det sanselige. Denne forskyver vante persepsjoner og lager nye muligheter for hva og hvem vi ser, hører og forstår i samfunnet, og gjør det mulig å gjenvinne et subjektiv perspektiv. For Rancière er dette både politikken og kunstens oppgave. Oppgaven Terror/Teater argumenterer for at forestillingen "Manifest 2083", forstått som et politisk teater, bør betraktes som et positivt bidrag til bearbeidelsen av 22. juli 2011, og veien videre.