Deliberative Samtaler?

Abstract

Temaet for denne avhandlingen er den deliberative samtalens mulighet i det dialogiske møtet mellom lærer og elev. Deliberasjon kan i korte trekk defineres som en prosess hvor ulike sider av en sak stilles mot hverandre og diskuteres på en åpen, respektfull, men også kritisk måte, i håp om å komme til enighet rundt det beste argument. Den deliberative samtale vil i den første teoridelen først bli knyttet til samfunnskunnskapens danningsperspektiv. Dette er fordi det er det eneste perspektivet som kan forfekte en ytrings- og meningsfrihet som det deliberative kan bygge på.

At det norske samfunnet i dag er preget av en stor grad av frihet, er det liten tvil om, og i løpet av de siste 30 årene har vi beveget oss fra et fokus på samfunnets allmennvilje, til å forfekte alles vilje. Det vil i lys av dette argumenteres for at en deliberativ samtale i skolen er hensiktsmessig for å inkludere den meningspluralismen som eksisterer i det norske samfunn samtidig som man utfordrer det samme. For skolen sin del vil det å fremstå som en kritisk motvekt til elevenes relativt frie hverdag, være essensielt.

I den andre teoridelen vil den deliberative samtale bli presentert gjennom et firedelt normativt rammeverk. Hvordan passer en slik form for dialog med respondentenes virkelighet?

Gjennom et kvalitativt fenomenologisk livsverdensintervju av tre lærere og seks elever, kommer det fram at den deliberative samtalen i undervisningen fremstår som nærmest optimalt ‒ spesielt for de lærerne som er blitt intervjuet. Likevel er det ikke gitt at alle ønsker å forfekte dette i sine klasser. Grunnen er at det ikke er lærerne som legger føringene på timene, men elevene. For det første, dersom elevene ikke deler samfunnets grunnleggende verdier, føler lærerne en trang til å styre elevene inn på riktig vei snarere enn å åpne opp for et mangfold av meninger. For det andre, dersom elevene mangler en interesse for det skolen har å tilby, fremstår deliberative samtaler som for komplekse i undervisningsøyemed.