Abstract
Tema for oppgaven er “skjønnlitteraturens muligheter”, hvor læreres begrunnelser for og erfaringer med bruk av skjønnlitteratur som kilde til å oppleve, bearbeide og samle inn lærestoff i samfunnsfag blir undersøkt. Utgangspunktet for studien er en hypotese om at skjønnlitteratur kan være et nyttig supplement til fagtekster, samt en god måte å tilrettelegge for opplevelse, innlevelse og dermed erkjennelse i faget. Opplevelsesorienterte læreprosesser belyses både via David Kolbs teori om erfaringslæring og konfluent-pedagogikken, som begge vektlegger at læring må forstås som en helhetlig prosess hvor både følelser, forståelse og handling inngår. Undersøkelsens nytteverdi ligger i å gi et systematisk innblikk i hvorfor lærere velger å bruke skjønnlitteratur i samfunnsfag. Forhåpentligvis kan den fungere som et første steg på veien mot et tolkningsfellesskap om “skjønnlitteraturens muligheter” i et samfunnsfagdidaktisk perspektiv. Studien benytter kvalitativ metode, med delvis strukturerte dybdeintervjuer av fem samfunnsfagslærere som jobber på ulike ungdoms- og videregående skoler i Østlandsområdet. Informantene er strategisk valgt ut på bakgrunn av at de alle anvender skjønnlitteratur systematisk i sin undervisning. Studien er utforskende og bygger i all hovedsak på intervjudata fra informantene. Av datamaterialet og det teoretiske rammeverket ser det ut til at litteraturen kan brukes eksemplifiserende for å belyse fagteori. Tekstene har sin styrke i sin kontrasterende kraft i forhold til læreboken, fordi litteraturens subjektivitet i større grad kan formidle de opplevelsesmessige kvalitetene i ved samfunnslivet. Litteraturen kan også brukes informerende, forutsatt at lesingen settes i sammenheng med kildekritisk arbeid.
Det fremkommer to hovedårsaker til at studiens informanter velger å bruke skjønnlitteratur som supplement til læreboken og fagtekster i samfunnsfagundervisningen. For det første kan litteraturen, på grunn dens form, språk, innhold og fremstilling, gi elevene en følelsesmessig erfaring og opplevelse av lærestoffet, og slik formidle kunnskap på en annen måte enn fagtekster. For det andre ser skjønnlitteraturens erkjennelsesform ut til å være egnet til å ivareta aspekter i den generelle læreplanen og fagets formålsformulering, herunder evne til empatisk forståelse og til å tenke ”fritt, perspektivrikt, kritisk og tolerant” (LK06), og formidler slik en annen form for kunnskap. Informantene anser skjønnlitteratur som en verdifull pedagogisk ressurs i faget, fordi skjønnlitteraturen som kunnskaps- og erkjennelsesform er egnet til å ivareta samfunnsfagets mangedimensjonale karakter. På bakgrunn av studiens data ser det ut til at skjønnlitteraturen kan bidra til å utvide elevers evne til opplevelse, innlevelse og erkjennelse i faget.