Prosesjonsengler i senmiddelalderen : Symbolinnhold og funksjon

Abstract

Helt fra tidlig kristen tid har man gått i prosesjoner fra sted til sted. Å gå i prosesjon var en høytidelig handling. Fra å bære med seg et ikon utviklet det seg gjennom middelalderen til å bli tradisjon for å bære med seg helgenfigurer, kors, bannere, krusifiks, relikvier og lys. I enkelte tilfelle kunne lysene i senmiddelalderen bli båret i lysholdere utformet som englefigurer. Rettere sagt var engleskulpturer i tre plassert øverst på en prosesjonsstav, og lysene var festet i en jernpigg satt ned i et hull på toppen av en lysholder som englene holdt rundt. Det finnes bevarte englefigurer i tre, og som holder rundt en søyle/lysholder, i Norge, Sverige og Nord-Tyskland. Alle er laget i senmiddelalderen. I løpet av senmiddelalderen utviklet det seg blant Europas befolkning et sterkt affektert fromhetsliv, med fokus på privat bønn og andakt i nær kontakt med bilder og skulpturer. Et av de mest populære motivene innenfor denne tradisjonen var den lidende Kristus og hans instrumenter, også kalt arma Christi. Et av instrumentene forestiller en søyle, nærmere bestemt søylen Jesus var bundet til da han ble pisket. Denne oppgaven skal handle om englefigurer i tre, englefigurer som alle holder rundt en søyle. De er importerte arbeider, og tilvirket i Nord-Tyskland i samme periode som tilkomsten av arma Christi ikonografien, i en tid når antall messer og prosesjoner innenfor kirken når sitt høydepunkt, og hvor avlatshandelen er på sitt høyeste. Antall prosesjonsstaver som er bevart i Norge tyder på at det har vært tradisjon for å ha disse som inventar i kirkene, selv om det er til dels uvisst hvilken funksjon de har hatt, og hva som har vært plassert på toppen av stavene. Jeg skal forsøke å finne svar på om de bevarte englefigurene i Norge har hatt sin funksjon som topper på disse prosesjonsstavene og om de har fungert som lysholdere. Og om forholdene i samtiden har vært med på å definere englefigurenes funksjon i tillegg til deres symbolverdi.