Fra romantiserende nyklassisisme til konstruktiv naturalisme. : En studie av Henrik Finne og hans krets 1919-34.

Abstract

Denne masteroppgaven handler om kunstneren Henrik Finne og hans krets i perioden 1919-34. Gjennom delvis felles utdannelse, noen fellesutstillinger og en samtidig resepsjon som definerte disse malerne som en enhet, som i tillegg til Finne talte Sigurd Danifer, Ridley Borchgrevink, Bernt Clüver, Otto Sverdrup, Trygve Torkildsen, Rolf Rude, Leon Aurdal og Per Lund, var eksponenter for 1920-tallets nyklassisisme og utviklet senere en stil som kan kategoriseres som klassisk i seg selv – ikke som stil, men holdning. Kunsthistorikeren Johan H. Langaard karakteriserte Finne-kretsen i 1940 som en av tre grunnleggende bidrag til norsk kunsts uavhengighet fra internasjonale utdanningstilbud. Disse malerne definerte seg som en gruppe unge malere som «søkte tilbake til urkildene, til det fastsatte og sikre, til studiet av maleriets elementer, til det rent håndverksmessige og konstruktive». Hva betød dette i 1920- og 30-årene? Hvilken kunst gav det seg utslag i og hvordan ble denne mottatt i samtiden? Står vi her overfor en egentlig gruppering av malere med den samme profil eller er det en historisk konstruksjon? Forutsatt at «urkildene» er utgangspunktet – hva skjer når man endelig har funnet dithen? Programerklæringen, som ble publisert i Kunst og Kultur 1934, avviste de mange «ismer og systemer» som var aktuelle i tiden etter den første verdenskrig. Men er det riktig at gruppen ikke var en del av nettopp disse internasjonale «ismer og systemer» som rådet i tiden? Representerer denne kretsen et særegent bidrag til en norsk kunsthistorie?

This thesis is about the Norwegian painter Henrik Finne and his circle in the period 1919-34. Through common education to a certain degree, a few common exhibitions and a reception of the 1920s and 30s that define this group of painters, who in addition to Finne consisted of Sigurd Danifer, Ridley Borchgrevink, Bernt Clüver, Otto Sverdrup, Trygve Torkildsen, Rolf Rude, Leon Aurdal and Per Lund, were exponents for the neo-classicism in the 1920s and later developed a certain style that should be considered classicist in itself – not as style, but attitude. The circle around Finne was shown a large interest in their period of activity and was in 1940 by art historian Johan H. Langaard regarded as one of three major influences to Norwegian art’s independence from international schools for educational purposes. These painters defined themselves as a group of young artists, who searched their way back to the primal sources, to the determined and secure, to the study of the elements of painting, to the handcraft and the constructive. The thesis asks about what that means in the context of 1920s and 30s. What kind of paintings did that attitude lead to and how was it received in its contemporary period? Is this really a group of painters, or is the idea of a circle a historical construction? If the primal sources are the starting point – what happens when you finally reach them? Their program, who was published in Kunst og Kultur 1934 rejected every ism and system that was given attention in the period following the first world war. But did they really avoid themselves being part of these international isms and systems that were present in that period? Does this circle of painters represent a distinct contribution to Norwegian art history?