| dc.description.abstract | I juli 2002 ble forskriften og merkeordningen Beskyttede betegnelser opprettet i Norge etter mønster fra tilsvarende system i EU. Ordningen muliggjør lovbeskyttelse av produktbetegnelser til næringsmidler med spesiell geografisk opprinnelse, tradisjon og særpreg. Positive erfaringer med tilsvarende ordninger i EU-land var et viktig argument for myndighetene ved innføringen i Norge. <br>
Utgangspunktet for studien var et ønske om å beskrive og forstå hvordan Beskyttede betegnelser ble innført, deretter forvaltet og brukt i Norge etter mønster fra EU. Intervjuer med 30 personer og et omfattende utvalg dokumenter utgjør undersøkelsens datagrunnlag. Under datainnsamlingen og i analysen ble det klart at forvaltere, produsenter, konsulenter og andre gjør et betydelig og allsidig arbeid for å tilpasse ordningen til norsk matkultur, og norsk matkultur til ordningen. Identifiseringen av dette arbeidet, dets omfang og betydning, ble avgjørende for å gjøre menneskers arbeid med kulturell tilpasning til avhandlingens hovedanliggende.<br>
Tilpasninger er et gjentatt tema i forskningen på Beskyttede betegnelser. Mange hevder og viser at tilpasninger av ulik art er nødvendig for å få denne type merkeordning til å fungere i ulike land og matkulturer. Likevel er det få, om noen, som har studert og begrepsfestet arbeidet med tilpasning som helhet, og identifisert de tilpasninger som kreves for å gjøre Beskyttede betegnelser til et velfungerende matmerkingssystem. Med et slikt utgangspunkt ble det nødvendig å etablere et mer finmasket begrepsapparat. Begrepsapparatet, som utvikles i analysen av det norske kasuset, nyanserer tidligere vitenskapelige perspektiver. Gjennom utviklingen og bruken av begrepsapparatet identifiseres, forstås og beskrives det hvorfor tilpasningene oppstår, hvem som utfører dem, hva som kjennetegner dem og hvilke konsekvenser og implikasjoner de gir. <br>
Arbeidet med den gjensidige tilpasningen av ordningen til norsk matkultur, og norsk matkultur til ordningen, betegnes som kulturelt tilpasningsarbeid og utgjør den overordnede størrelsen i begrepsapparatet som etableres. De ulike måtene aktørene tilpasser ordningen til norsk matkultur og norsk matkultur til ordningen, forstås og betegnes som ulike tilpasningspraksiser. De mest sentrale av disse er oversettelser av mening, sosiale omorganiseringer og materielle omforminger. <br>
Studiens utvikling fra det beskrivende til det begrepsutviklende kan oppsummeres i en tredelt hovedkonklusjon: I) På et empirisk nivå beskrives det hvordan Beskyttede betegnelser er avhengig av kulturelt tilpasningsarbeid for å fungere i Norge. I tillegg vises det hvordan tilpasningsarbeidet og dets ulike konsekvenser bidrar til at Beskyttede betegnelser har en tvetydig innflytelse på utvikling av norsk matkultur. II) På et konseptuelt nivå utvikles et nytt begrepsapparat. Begrepsapparatet springer ut av identifiseringen av det kulturelle tilpasningsarbeidet, og utvider forståelsen av innføring, forvaltning og bruk av Beskyttede betegnelser i Norge. I tillegg kan begrepsapparatet overføres til studier av lignende ordninger i andre land. Mer generelt kan det tenkes overført og utviklet i relasjon til andre teoretiske perspektiver og studier av andre fenomener og former for kulturelt tilpasningsarbeid. III) På et overordnet nivå viser undersøkelsen hvordan det matkulturelle tilpasningsarbeidet utgjør et bindemiddel mellom moderne globale regler og tradisjonelle lokale produkter. Mer generelt formulert argumenteres det for at det kulturelle tilpasningsarbeidet er et nødvendig bindeledd mellom det lokale og det globale og det moderne og det tradisjonelle. | |