Abstract
I 2011 og 2012 ble seks forskjellige reklamer for melk vist på norske tv-kanaler. Alle filmene var reklame for melk fra Tine og var ganske like i utforming. Filmene viste snakkende kuer som var fra flere forskjellige steder i Norge. I tre av filmene snakket kuene det som ofte betegnes som dialekt og i tre av filmene snakket kuene det som kalles et østnorsk standardtalemål. For de fleste kan denne standarden forveksles med oslodialekt. I oppgaven spør jeg hva som gjør at disse filmene oppfattes forskjellig. Det er hovedsakelig skillet mellom dialekt og standard som er tema for oppgaven.
I oppgaven analyserer jeg filmene ut fra et sosiolingvistisk ståsted. Jeg ser på hva som faktisk skiller filmene fra hverandre språklig og gjennom bruk av landskap og stereotypier. De faktiske forskjellene utgjør grunnlaget for hvorfor filmene oppfattes ulikt. Funn i oppgaven viser at reklameskaperne bevisst benytter dialekt i reklame for å uttrykke noe spesielt. Dette spesielle baserer seg gjerne på stereotypier knyttet til gruppa som bruker en gitt dialekt, eller forestillinger knyttet til landsdelen den er fra. På den annen side bruker reklameskaperne bevisst østnorsk standard i reklamer som skal uttrykke noe generelt. Det vil si filmer som skal være representative for hele landet uten å uttrykke noen lokal tilhørighet.