"Jeg er ikke den jeg var" : Postnasjonal kjærlighet og språklig fremmedgjøring i Vigdis Hjorths Snakk til meg

Abstract

I denne avhandlingen foretar jeg en nærlesning av Vigdis Hjorths Snakk til meg (2010). Min tese er at romanen skal leses som en politisk roman, mer spesifikt en postnasjonal kjærlighetsroman, hvor språk blir en sentral del av det postnasjonale aspektet. Jeg undersøker hvordan kjærlighetsromanen som sjanger reflekterer de endringer som skjer i samfunnet, både på et nasjonalt og et internasjonalt plan, og dermed hvordan Snakk til meg stiller seg i forhold til den klassiske kjærlighetshistorien. Globalisering, kosmopolitisme, postnasjonalisme og postkolonialisme blir her viktige prosesser som diskuteres i et forsøk på å plassere Snakk til meg sjangermessig. Vesentlige teoretikere som i denne forbindelse danner et bakteppe for analysen min, er Frantz Fanon, Anthony Giddens, Homi Bhabha og Ulrich Beck. Et sentralt aspekt ved den postnasjonale kjærlighetsromanen viser seg å være kjønnsroller, og jeg undersøker derfor også kjærlighetsforholdet ut fra teorier om kjønn og interseksjonalitet. Her framhever jeg bruddet med det nasjonale kvinnesymbolet, gjennom Floya Anthias og Nira Yuval-Davis' kategorisering av dette.

Nasjonalspråk, fremmedspråk og språkløshet blir sentrale begreper for den postnasjonale kjærlighetsromanen, og etter sjangeranalysen følger en språkanalyse. Som en inngang til språktematikken, analyserer jeg romanens innledende dikt «Rytterens sang». Deretter vender jeg igjen oppmerksomheten mot romanens hovedperson Ingeborg, for å vise hvordan hun begir seg ut på en språkreise på tvers av landegrenser – en reise som gjør henne i stand til å skrive ned sin historie med et språk som reflekterer henne som person. Samtidig drøfter jeg den makten som ligger i språket gjennom dets forhold til virkeligheten og de konnotasjoner det bygger på, både med tanke på rase og kjønn. I denne delen av analysen er det særlig Ferdinand de Saussure og Paul de Man som er teoretiske premissleverandører. Videre diskuterer jeg språkets identitetsskapende kraft, spesielt i forhold til performativitet og kjønn. I den sammenheng trekker jeg særlig på Judith Butler og Eva Kosofsky Sedgwick. Avslutningsvis holder jeg Snakk til meg opp mot sjangeren reiselitteratur for å vise hvordan Hjorth i sin skildring av Ingeborg, hennes reise og hennes språk, dekonstruerer det som fremstår som foreldede, men likevel problematiske kjønnskategorier. I denne delen benytter jeg meg av teoretikere som Mary Louise Pratt og Susan Bassnett som begge har fokus på kjønn samt relasjonen mellom Vesten og ”Resten” i sine analyser av imperialistisk reiselitteratur.