Foreldres samlivsbrudd og tenåringsfruktbarhet

Abstract

Denne oppgaven undersøker hvordan erfaring med foreldrenes skilsmisse i oppveksten påvirker tenåringers fruktbarhetsatferd. Tidligere studier har funnet at skilsmissebarn har en høyere risiko for å bli foreldre i tenårene enn barn som vokser opp med begge foreldrene. Det er fortsatt uklart hvordan denne sammenhengen arter seg. Med utgangspunkt i registerdata som dekker fødselskohortene fra 1968-1993 adresserer jeg hvorvidt sannsynligheten for å bli forelder i tenårene er høyest i gruppen som erfarte foreldrenes samlivsbrudd i løpet av de første leveårene, eller for de som ble skilsmissebarn tidlig i tenårene. Dette undersøker jeg både for barn av gifte og samboende foreldre. Sistnevnte kun for de yngste kohortene av tenåringspopulasjonen. Relevante teoretiske perspektiver har ulike forventninger til når en skilsmisse er av størst betydning for barns utfall, og empiriske forsøk på å kartlegge en potensiell aldersavhengig sammenheng har gitt motstridende konklusjoner.

Jeg bruker både logistisk regresjonsanalyse av den fulle tenåringspopulasjonen og fasteffektanalyse av et delutvalg av søsken i samme familie. Jeg finner, i tråd med tidligere forskning, at skilsmissebarn har en signifikant høyere sannsynlighet for å bli foreldre i tenårene enn jevnaldrende som har vokst opp med to biologiske foreldre. Denne sammenhengen vedvarer etter kontroll for teoretisk relevante variabler som tidsperiode, sosial bakgrunn, bosted, rekkefølge i søskenflokken og hvorvidt mor fikk sitt første barn i tenårene. Jeg finner at sannsynligheten for å bli tenåringsforelder reduseres med barnets alder ved foreldrenes skilsmisse. Den høyeste sannsynligheten for å bli tenåringsforelder er i gruppen som ble skilsmissebarn når de var mellom ett og seks år, både for jenter og gutter. Dette mønsteret gjør seg gjeldende også for barn som vokser opp med samboende foreldre. Dette antyder at betydningen av en skilsmisse ikke er kortvarig, men kan få konsekvenser som manifesterer seg først når barna når tenårene. Mens skilsmisse er en hendelse som er avgrenset i tid, er endringene i familiestrukturen mer permanente.

Det er imidlertid grunn til å tro at det er bakenforliggende kjennetegn ved foreldre som tar ut skilsmisse som henger systematisk sammen med sannsynligheten for at barna blir tenåringsforeldre. Ikke alle slike kjennetegn lar seg måle. Derfor estimerer jeg en fasteffektmodell hvor jeg sammenligner henholdsvis søstre og brødre som var ved forskjellige aldre når foreldrene gikk fra hverandre. Med en slik tilnærming vil ikke egenskaper ved foreldrene, som hvor tradisjonelle eller liberale de er eller hvor tett de følger opp barna, påvirke estimatene, ettersom slike forhold deles av søsken som vokser opp i samme familie. Etter kontroll for uobserverte kjennetegn ved familien, reduseres effektstørrelsene for jenter, men både jenter og gutter som ble skilsmissebarn i løpet av de første leveårene hadde fremdeles en signifikant høyere sannsynlighet for å bli foreldre i tenårene sammenlignet med sine eldre søsken som var i eldre når foreldrene gikk fra verandre.