| dc.description.abstract | Bakgrunn: 22. juli 2011 kl.15.22 detonerte Anders Behring Breivik en bombe i regjeringskvartalet. Fra Oslo sentrum fortsatte Breivik med privatbil til Tyrifjorden, der han tok seg over til Utøya og sommerleiren til Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) der han gikk rundt og skjøt mot de som oppholdt seg der. 69 personer ble drept og 33 fysisk skadet, de fleste ungdommer. De skadde ble først og fremst behandlet på Oslo universitetssykehus, Ullevål, og Veste Viken helseforetak, Ringerike sykehus. Samtidig ble hendelsene i praksis eneste sak i nyhetsbildet i lang tid.
Problemstilling: Oppgaven forsøker å gi et bilde av hvordan kommunikasjonen mellom de to mest berørte sykehusene og pressen forløp de første timene og dagene etter terrorhendelsene, og om kommunikasjonen kan forstås ut fra tidligere erfaringer fra kriser og katastrofer og relevant teori. Hvilken rolle sosiale medier fikk, og da særlig Twitter, er også tematisert.
Materiale og metode: Materialet er i første omgang dybdeintervjuer med journalister fra nasjonale og internasjonale nyhetsredaksjoner, informasjonsmedarbeidere og leger. Dette er supplert med, og vurdert opp mot, andre evalueringer av informasjonsarbeidet og forholdet mellom pressen og helsevesenet. Som triangulering er det utført en kartlegging av mediedekningens omfang og oppslagenes vinkling.
Resultater: Informasjonsarbeidet ved Ullevål bar preg av å følge planverk og rutiner. Kapasiteten var i all hovedsak god. Informasjonsarbeidet ved Ringerike sykehus bar preg av improvisasjon og manglende planverk. Pressen oppholdt seg både inne på sykehuset, og utenfor, og kom også inn på pasientrommene. Pressen synes å være godt fornøyd med tilretteleggingen ved begge helseforetakene og sykehusene. Lett tilgang til de kirurgene som behandlet pasientene ble satt stor pris på. Helsepersonellet synes også å være fornøyd med pressens atferd, men opplevde at de måtte gå inn i en rådgivende rolle overfor enkelte pasienter. Det var noen konflikter:
Ved Ringerike fikk pressen tilgang til pasientlister, men uten å misbruke disse. Aftenposten laget et oppslag fra Ullevål som skapte reaksjoner, fordi det feilaktig ble gitt inntrykk av at tilstanden til de hardestt skadde var bedre enn den var.
En lege i Luftambulansetjenesten, men som var uten formelle lederoppgaver, ble «glemt» av Kommunikasjonsstaben ved Ullevål, til tross for etterspørsel fra pressens side. Legen brukte oppslag i mediene til å debriefing. Oslo universitetssykehus tok i bruk Twitter som kommunikasjonskanal og katastrofeledelsen fikk melding om skytingen på Utøya via Twitter før informasjonen nådde AMK.
Konklusjon: Kommunikasjonen mellom helsevesenet og pressen 22.-24.juli forløp relativt udramatisk. Selv om kapasiteten på inngående henvendelser fra pressen kunne vært bedre, oppstod det ingen informasjonskrise. At helsepersonellet som behandlet pasientene stilte seg til rådighet for intervjuer, var antakelig svært viktig. Sosiale medier fikk en viktig rolle der disse ble tatt i bruk, slik det er sett i andre kriser. Helseforetakene bør spesielt oppparbeide seg kompetanse og erfaring i bruk av Twitter. Erfaringene fra 22. juli er også at både pressen og helsevesenet risikerer å selv bli en del av en krise, for eksempel som terrormål, samtidig som de skal utføre sine primæroppgaver. Dette må møtes med et godt planverk, fullskalaøvelser og gode sikkerhetssystemer. Informasjonsrådgivning må rette seg mot ansatte i førstelinjen, uavhengig av om disse er i lederposisjoner. Samtidig vil vi i stadig sterkere grad kunne se pasienter og pårørende selv innta rollen som journalist og intervjuobjekt, spesielt på sosiale medier. | nor |