What’s in a name? : Bruken av folkekirkebegrepet i kirkelige og statlige utredninger fra 1965 til 2008 («Kirkeforliket»)

Abstract

Bruken av folkekirkebegrepet har vært ulik gjennom historien ettersom forholdet mellom staten og Den norske kirke har endret seg. Den norske kirke har gjennomgått en rekke reformer fra starten av 1900-tallet av og frem til i dag, og disse har preget både kirkens egen selvforståelse, men også statens og politikernes syn på kirken.

Oppgaven er en analyse av bruken og forståelsen av folkekirkebegrepet i kirkelige og statlige utredninger fra 1965 og frem til det tverrpolitiske kirkeforliket i 2008.

Jeg tar utgangspunkt i tre ulike folkekirkeforståelser som jeg anvender i analysen i sammenligningskapittelet: Schleiermachers «kirke av folket», Wicherns «kirke hen imot folket» og Barmen-erklæringens «Kirke for folk – Guds nåde til alle folk».

For å nærme meg problematikken med de ulike begrepsforståelsene bruker jeg Reinhart Koselleck og hans teori kalt begrepshistorie. På grunnlag av denne teorien kan det utledes en metode som jeg mener er relevant og velegnet for å se på folkekirkebegrepet. Hans to grunnbegreper «erfaringsrom» og «forventningshorisont» sier noe om at alle begreper er knyttet tett opp til historien og dens anvendelse av dem. Begrepene rommer reelle erfaringer, som en kan legge mer eller mindre vekt på, og de er ikke tomme eller nøytrale med henblikk på hvordan de brukes i møte med samtiden (og fremtiden), men peker fremover med målrettet forventning. Dermed analyserer jeg folkekirkebegrepsbruken med en innfallsvinkel som lar meg gjenkjenne de politiske og kirkelige agendaene som ligger latent i de ulike dokumentene.

Jeg argumenterer for at de kirkelige og de statlige folkekirkeforståelsene nærmer seg hverandre, og at det er en utvikling fra en sterk polemikk fra begge sider om hvordan folkekirken skal og bør være, til en harmonisk tilnærming, der perspektiver som trossamfunn og folkekirke ikke er motsetninger, men ulike deler av samme kirkevirkelighet.

The use of the term “folkekirke” (“peoples church” / “volkskirche”) has varied throughout history as the relationship between the state and the Norwegian Church has changed. The Norwegian church has undergone a series of reforms from the start of the 1900s and up to today, and these have influenced both the Church's self-understanding, but also the government and politicians' views on the church.

This paper is an analysis of the use and understanding of the concept of “folkekirke” in official documents from the Norwegian Church and the government from 1965 until the 2008 “Kirkeforliket”.

I base my analysis on three different “folkekirke”-understandings: Schleiermacher’s "Church of the people," Wichern’s "Church toward the people" and the Barmen Declaration’s "Church for the people/God's grace to all people."

To approach the problem of the different understandings of the term I use Reinhart Koselleck and his theory called conceptual history. Koselleck’s two basic concepts "field of experience" and "horizon of expectation" tells us that all concepts are closely linked to the history and its application of them. The concepts accommodate real-world experiences, unto which one can add more or less weight, and they are not empty or neutral with respect to their use in the face of the present (and future), but pointing forward with purposeful anticipation. Thus, I analyze national church terminology with an approach that allows me to recognize the political and ecclesiastical agendas that are latent in the various documents.

I argue that the church and the state’s understandings of the term “folkekirke” approach each other, and that there is a development moving from a strong polemic tone from both sides concerning how they understand “folkekirke”, towards a harmonious approach, where the perspectives “trossamfunn” and “folkekirke” are not opposites, just different aspects of the same church reality.