Abstract
Det er hevet over enhver tvil, og godt belagt i kildematerialet at biskop Ambrosius av Milano utøvde en sterk innflytelse og autoritet overfor de romerske keiserne i siste del av 300-tallet. Hans sterke personlig autoritet og direkte tilgang til det keiserlige hoff, gjorde at han i flere viktige tilfeller påvirket, og endret, keiserlige beslutninger. Det som imidlertid er mindre belyst, er hvordan Ambrosius legitimerer og utøver denne innflytelsen. I denne fordypningsoppgaven i teologi analyseres tre sentrale brev fra Ambrosius’ hånd; brev 18 til keiser Valentinian og brev 40 og 51 til keiser Theodosius. Disse brevene plasseres i sin historiske kontekst, og sentrale motiver som angår Ambrosius’ bibelske og historiske argumentasjon blir dypere undersøkt. Oppgavens hovedtese er at Ambrosius ikke har rom for noen selvstendig statlig maktsfære – der det kommer til konflikt mellom statens og kirkens interesser vil og må kirkens fremgang overstyre alle andre forhold. Særlige fokusområder er Ambrosius sin selvforståelse, konstruert over lesten til en gammeltestamentlig profet og tilbakeholdelsen av det hellige sakrament som pressmiddel. Det argumenteres også for at Ambrosius’ religionspolitiske handlingsmønstre har satt dypere spor i europeisk historie enn det tidligere har vært gitt rom for.