Ensomhet, felles kultur, utenforskap og mangfold; en (nær)lesning av langdiktet ”En ros från Allmag (ballad)” (1951) av Gunnar Ekelöf med en undersøkelse av diktets formspråk, (ungdommelige) avstandsforelskelse, begjær, melankoli og diktermoral

Abstract

Denne oppgaven er en inngående lesning av diktet ”En ros från Allmag (ballad)”, som stod på trykk i Om hösten (1951). Diktets sentrale situasjon er en (ungdommelig) avstandsforelskelse, et subjekts drift mot å dagdrømme, kontemplere eller dikte, og et ønske hos denne om nærhet og/eller kjærlighet. Teksten kan i noen grad belyses av sin samtids psykoanalytiske tenkning, som Ekelöf var orientert i, og handler mye om psykologi, men Freuds teoribygning synes for enkel eller problematisk til å kunne forklare teksten på et adekvat vis. En tese jeg har er at forholdet mellom individ og fellesskap kan bli belyst gjennom å finne ut hvordan og på hvilken måte diktteksten er kulturelt situert. Diktet er både tilgjengelig og en kompleks modernistisk tekst. Det drar veksler på flere kultursfærer, og viser at kulturer er forbundne med hverandre, og holder som samlingen Om hösten fram kulturmangfold som et verdigrunnlag.

Jeg argumenterer for at «folkparken» og dansefesten, som diktet delvis utspiller seg i eller i nærheten av, kobles eller kontrasteres med andre kultursfærer og -uttrykk, blant annet med en mystisk henvendelse, som i stor grad henter inspirasjon fra sufipoesi. Et mimetisk og poesiproduserende nivå er vanskelig å skille ad i diktet, og diktet kan leses som å ha flere plan. Hoveddiktet har en fiktiv ramme, mens etterdiktet ”Envoi” ligger nærmere en selvbiografisk stemme. Forholdet mellom såkalt høy og lav kultur blir på flere måter aktualisert i diktet. En folkelig balladesjanger og den mer kunstferdige franske balladesjangeren sine konvensjoner inkluderes tidvis både formelt og på et tematisk relevant vis. Forholdet mellom boklig lærdom og muntlig kultur og forklaringsmodeller bygget på overtro er en tilliggende og annen binær motsetning. Sagn om nøkken og gresk mytologi med forbindelser til andre antikke kulturer finnes i underteksten.

Diktet består av fem partier, og kan leses som å være fem dikt, fordi det er mye variasjon mellom de ulike partiene, selv om det også er noen forhold som binder diktet sammen til et hele. Bortsett fra nærlesning av deler av teksten som lyrisk tekst, gjør jeg et lite forsøk på å se om diktet kan leses mot musikalsk kultur, i forlengelsen av den mest utbredte balladesjangeren og folkeparkens ramme. Gjennom motiver finnes det referanser til trekkspill og den jazzete musikken som ble spilt på disse festene, mens langdiktet som komposisjon i noen grad kan leses i parallellitet med instrumental musikk som forholder seg til den klassiske tradisjonen. En sammenligning mellom lyrikk og musikk viser seg imidlertid å være vanskelig.

Oppgaven er delt inn i fire kapitler med fire ulike innfallsvinkler, og to mellomkapitler. Jeg prøver å redegjøre for formspråk og viktige intertekstuelle forbindelser, hvordan diktet forholder seg til kultur i vid forstand, hvordan man kan forklare subjektet (i hoveddiktet) sin psyke gjennom psykoanalytisk kritikk, og i noen grad hvordan diktet forholder seg til samtid og historie. I kapittel to reflekterer jeg over diktets igangsettende motor, og i første og tredje kapittel sier jeg i forlengelse av inngående lesninger av strofer noe om seksualitet og hvordan teksten kan leses ifra kjønnsperspektiv, og i siste kapittel prøver jeg å si noe om hva etterdiktet ”Envoi” og den samlede teksten sier etisk og politisk.

Noe av det jeg reflekterer over i oppgaven og som dette komprimerte og mangesidige diktet tematiserer er splittelse, selvbedrag, perversitet, mangel på kommunikasjon, narsissisme, selvhøytidlighet, melankoli, og utenforskap. Noe av det forutgående antydes mer enn tematiseres, og en utfordring har vært ikke å fortolke for mye. (Eksempelvis er en mulig forklaring på subjektets opptatthet av synssansen, men noe vanskelig å argumentere for med utgangspunkt i diktet, hvordan modernitetens visuelle kultur og omskiftelige urbane samfunnskultur kan påvirke mennesker negativt, og fragmentere erfaring og tenkning). Mer positive innslag finnes i ”Envoi”, som har en anti-fascistisk holdning som også finnes annetsteds i Ekelöfs diktning på denne tiden, og viser til en sympatisk individualisme. Ekelöfs store tiltro til enkeltmennesket er likevel noe problematisk. Dette er kanskje lettere å se med avstand til tiden da diktet ble skrevet, fordi dårlige konsekvenser av isolering og ensomhet har blitt tydeligere i senere tiår i kapitalistisk orienterte samfunn.