Abstract
Formålet med min psykologiske analyse av Liv Køltzows roman «Hvem har ditt ansikt» (1987) har vært å få en forståelse av fenomenet «hekt» og hovedpersonen Helens hekt (Gran, 2010) til kjærlighetsobjektet Aksel. Jeg har i denne sammenheng vurdert hvorvidt skjønnlitteratur kan belyse komplekse psykologiske fenomener, og hvordan psykologien kan skape forståelse for «gåten» i romanen. Jeg har anvendt hermeneutisk fortolkende metode som er en fenomenologisk tilnærming. Teksten fortolkes på den ene side gjennom en «mistankens hermeneutikk» med henblikk på å avdekke ubevisste motiver og latent mening. Men tolkningen er samtidig «teleologisk», med henblikk på å forstå individets bevisste intensjoner. Ved å bruke teorien om «det falske selvet» til Donald Winnicott (1965, 1987) har det vært mulig å få en større forståelse av Helens underliggende drivkraft i de valg og
handlinger hun foretar seg. Jeg har også tatt i bruk andre objektrelasjonsteorier og atferdspsykologi for å forklare fenomenet hekt og Helens hekt til Aksel.
Mine problemstillinger setter søkelyset på fenomenet hekt generelt, Helens hekt til Aksel og tidlige samspill med foreldrene. Ved å ha et retrospektiv på Helens oppvekst, spesielt interaksjon med mor, kan vi forklare utviklingen av hennes «falske selv.» Hvor hennes «falske selv» etter hvert vil beskytte hennes «sanne selv» i så stor grad at hun ikke klarer å være autentisk i nære relasjoner, og at det gir henne en sårbarhet for å havne i destruktive relasjoner. Vi ser tydelig at det skjer en regresjon i Helens psykologiske fungering
etter hvert som forholdet til Aksel utvikler seg. Hun føler angst for oppløsning og tap av eget selv. Hun er villig til å strekke seg langt for å bli elsket.