Abstract
I juli 2011 ble Sør-Sudan verdens nyeste stat etter å ha løsrevet seg fra Sudan. Dette markerte begynnelsen på en statsbyggingsprosess, hvor sørsudanske og internasjonale aktører sammen søker å bygge bærekraftige institusjoner der det tidligere har vært få styringsstrukturer.
Denne studien ser på hvordan forholdet mellom internasjonale og lokale aktører påvirker statsbygging in Sør-Sudan. Dette spørsmålet er svært viktig, da hovedmålet for statsbygging er å over tid utvikle en stat med evne til å fungere uten internasjonal hjelp.
Forskningen som presenteres i denne oppgaven er basert på dokumentstudier og kvalitative intervjuer med personell på både internasjonal og sørsudansk side. Jeg har kartlagt kontroll over beslutningstaking og ressurser så vel som kapasitetsbygging, og vil i denne oppgaven vise at mens den sørsudanske regjeringen har eierskap over store beslutninger innen statsbygging, så har det internasjonale samfunnet betydelig innflytelse, delvis på grunn politikken de fører. I denne sammenhengen er også mangel på kapasitet i Sør-Sudan viktig. Jeg vil argumentere for at statsbygging i Sør-Sudan tjener på innsats for å etablere lokalt eierskap, men at internasjonale aktører muligens må øke innsatsen for å oppnå eierskap gjennom kapasitetsbygging og en større vektlegging av langsiktig effektivitet.
In July of 2011, South Sudan became the world’s newest state after seceding from Sudan. This marked the start of a statebuilding process, where South Sudanese and international actors together aim to build sustainable institutions where there had previously been almost no government structures.
This study investigates how the relationship between international and local actors affects statebuilding in South Sudan. This question is vital, as the main objective in statebuilding is to over time develop a state capable of functioning without international assistance.
The research presented in this thesis is based on document studies and qualitative interviews with personnel on both the international and South Sudanese side. I have mapped out the control of decision-making and resources, as well as capacity building, and will show that whilst the South Sudanese government has ownership of major decisions within statebuilding, the international community still has significant influence, partly due to their own policies. In this picture, the lack of capacity in the South Sudanese government is also important. I will argue that statebuilding in South Sudan benefits from there being efforts to establish local ownership, but that international actors may need to intensify attempts to foster ownership through capacity building and a stronger emphasis on long-term efficiency.