Sånn midt i mellom, akkurat passe

Abstract

Denne oppgaven handler om konstruksjoner av barndom og foreldreskap sett fra et stedsperspektiv. Med dette har jeg fokus på forståelser av urbane og rurale bosteder, og hvordan stedsmyter knyttet til disse bostedene kan ses i sammenheng med en forståelse av barndommen og følgelig hva slags foreldreskap som her kommer til syne. Dagens foreldre er engasjerte i sine barn, og én måte å se dette engasjementet på er gjennom bostedsvalget og forståelsen av nærmiljøet. Den betydningen foreldre legger i ulike steder kan også knyttes til deres forståelser av barnet, og man kan derfor forstå disse konstruksjonene i sammenheng med hverandre. Hvilke stedsmyter lener mine informanter seg på når de snakker om byen og bygda og hvordan knytter de disse stedene og sitt eget bosted til den gode barndommen? For å se nærmere hva slags foreldreskap dette viser til vil jeg også se på hvilke idealer kommer til syne gjennom mine informanters forståelse av nærmiljøet på sitt bosted. Dette er derfor de sentrale temaene i denne oppgaven.

For å undersøke dette nærmere har jeg intervjuet foreldre som har bosatt seg i en småby som er i en endringsprosess fra et landlig utgangspunkt til en mer tettbebygd og bylignende struktur. Den store veksten på stedet og endringene som medfølger denne gjør det interessant å se hvordan stedet forstås av de som bor der, og da også hvordan disse forståelsene kan være med på å belyse konstruksjoner av barndom og foreldreskap i tilknytning til nettopp dette stedets kompleksitet. I intervjuene har de sentrale temaene vært flyttehistorikk, sted og barn, oppdragelses- og oppvekstsverdier, samt veksten på stedet. Mitt utvalg er åtte foreldrepar med barn i barnehage- og barneskolealder. De befinner seg i en aldersgruppe mellom 30 og 50 år, og ingen av dem har selv vokst opp på bostedet.

Jeg har i denne studien lagt til grunn et sosialkonstruktivistisk perspektiv der jeg ser både steder, barn og foreldreskap som sosiale konstruksjoner skapt i samhandling i bestemte kontekster. Jeg har også tatt i bruk Tim Creswells begrep normativ geografi for å forstå hvordan man kan knytte forståelser av de ulike stedene til forståelser av barnet. For å studere hva slag foreldreskap som kommer til syne gjennom disse forståelsene tar jeg i bruk flere bidrag av tidligere forskning på foreldreskap som er gjort både med et klasseperspektiv og et stedsperspektiv. Her kan nevnes Anette Lareau, Hilde Danielsen, Gill Valentine, Diane Reay, Carol Vincent og Stephen Ball. Gjennom den tidligere forskningen har det spesielt kommet til syne to dimensjoner i foreldreskapet som jeg vil ta i bruk i denne oppgaven, og det er den stimulerende dimensjonen og den beskyttende dimensjonen.

Analysen er på tre delkapitler, der det første kapittelet omhandler hvilke urbane og rurale konstruksjoner foreldrene lener seg på når de snakker om den gode barndommen. Delkapittel to dreier seg om hvilke idealer som kommer til syne gjennom foreldrenes refleksjoner rundt de ulike arenaene som er knyttet til nærmiljøet på bostedet. Her ser jeg på de arenaene foreldrene selv presenterer i mine intervju: hjem, hage, nabolag, naturen og de organiserte fritidsaktivitetene. I det siste delkapittelet av analysen skal jeg i lys av de to foregående kapitlene se hva slags foreldreskap som kommer til syne gjennom disse romlige konstruksjonene.

Mine informanter synes å lene seg på en forståelse om den gode barndommen i landlige og idylliske omgivelser der barnas frihet verdsettes høyt. Trygghet gjennom romlig og sosial oversikt som muliggjør denne friheten, er derfor viktig i foreldrenes valg av bosted. Når mine foreldrepar ikke har valgt å bosette seg på bygda forklarer flere dette med at bygda har både sosiale og romlige begrensinger. Deres eget bosted som de selv plasserer midt i mellom tett bygd og by, er derfor å foretrekke. Gjennom foreldrenes fortellinger om hverdagspraksis ser jeg imidlertid at den ovennevnte friheten ikke ser ut til å innløses i den grad fokuset på det skulle tilsi. Dette ser jeg fordi foreldrene ser ut til å lene seg på en norm om et involvert foreldreskap der tiden til samvær mellom foreldre og barn verdsettes høyt. I tillegg ser jeg et fokus på stimulering og bestemte utfordringer for barna gjennom foreldrenes forståelse av de ulike arenaene som barna deres tilbringer hverdagen i.

Gjennom disse forståelsene ser jeg et foreldreskap som bygger på ulike, og tilsynelatende motsetningsfylte idealer. Dette kommer til syne gjennom at dette foreldreskapet kan knyttes både til den beskyttende og den stimulerende dimensjonen. Jeg argumenterer for at foreldreskapet jeg ser likevel ikke er motsetningsfylt, men at det snarere handler om en distinkt kulturell logikk som kan forklares med at foreldrene forfekter en form for intensiv foredling i nuet. Dette kommer til syne gjennom at foreldrene ser ut til å ha egne konstruksjoner av beskyttelse og stimulering.