Idealers møte med praksis: en sosiologisk studie av kvinner som elsker kvinner, og deres fortellinger om kjærlighet, intimitet og partnerskap i moderniteten

Abstract

Familien som institusjon og derav også kjærlighet som partnerskap har i løpet av de siste 40 årene vært gjenstand for en utstrekkende grad av individualisering, både i Norge og hele den Vestlige verden. Anthony Giddens, Ulrich Beck, Elisabeth Beck- Gernsheim, Zugmunt Bauman, Niclas Luhmann, Mary Evans, Jefferey Weeks, Neil Gross, Lisa Adkins og Tove Thagaard er bare noen av de som peker på at vi det siste halve århundret har vært vitne til en omfattende endring i hvordan kjærlighet, intimitet og partnerskap forestilles og leves. En endring som i følge Giddens, Beck og Bauman er fremprovosert gjennom en transformasjon av en hel samfunnsorden, mot en individualisering og en demokratisering av det relasjonelle. Giddens hevder at lesbiske kvinner, gjennom reguleringer, endringer i lovverk og større aksept kan karakteriseres som spydspisser av de nye senmoderne relasjonsformer. En kjærlighet farget av demokrati, egalitæritet og likestilling, hvor det i likestillingsland som Norge finnes et særlig stort potensiale for en utbredelse av disse nye relasjonsformene.

Min studie tar for seg denne transformasjonen gjennom seksten kvinners narrativer om kjærlighet, intimitet og partnerskap. Kvinner som alle retter sitt begjær mot andre kvinner, og som har store forutsetninger for å befinne seg i senmoderniteten nye relasjonsformer. Noe av det mest interessante ved mine informanters fortellinger var en alltid tilstedeværende ambivalens i forholdet mellom kjærlighet som idealer, og kjærlighet som praksis, en underliggende spenning i deres narrativ. Fortellingene til kvinnene jeg snakket med bar med seg sterkt nedfelte idealer om individualisme og demokrati. En betingelse for kjærligheten. Samtidig inneholdt deres fortellinger en praksis hvor idealene ikke kom til uttrykk slik de var tiltenkt. Kjærlighet i mine kvinners gjørende ble ikke alltid slik de hadde tenkt seg. Ulikhet i fordeling av emosjonell makt ble et tema som farget intervjuene. En kontrast mellom idealer og praksis som var like tilstede uavhengig av kvinnenes livsfaser, en tilstedeværelse man kunne tenkt seg ville variere avhengig av hvor i livet man befant seg. Kjærlighet som praksis, som levde liv, tok form gjennom en ambivalens mot de idealene de ble plassert innen, og kom til uttrykk gjennom myriader av opplevelser, følelser og hendelser. Kvinnenes kjærlighet som levd liv kom til uttrykk gjennom multiplisitet og mangfold, i lys deres materialitet.

Kvinnenes narrativ om kjærlighet, intimitet og partnerskap må forstås gjennom til dels motstridende teoretiske retninger. Giddens, Beck og Bauman hevder at endringene i det relasjonelle kommer som en forlengelse av individualiseringen, hvor diskrepansen mellom idealer og praksis vokser frem ved at partnerskapet nå er basert på en tillitt fjernet fra de tidligere tiders sikkerheter. Kjærlighet har blitt aktive, betingede og rene relasjoner. Spørsmålet blir om man ved å holde kategoriene om "aktiv og betinget kjærlighet" og "rene relasjoner" fiksert, på en adekvat måte kan gripe mine kvinners kjærlighet som levd liv? Hvilken mening ilegger mine kvinner kjærlighet, og hvordan gjør de sine kjærligheter? En performativ forståelse av senmodernitetens kjærlighet, intimitet og partnerskap åpner opp for å forstå forholdet mellom idealer og praksis i dens ambivalente karakter. Ved å skifte det analytiske fokus til kjærlighet som gjøren og væren vil jeg unngå representasjonene som farger Giddens, Beck og Bauman sine analyser, og tilnærme meg mine kvinners narrativer gjennom en teoretisering som tar opp i seg levde liv i dens materialitet.

For å forstå kjærlighet som kompleks gjørende, argumenterer jeg for at Giddens, Beck og Bauman sin individualiseringstese og demokratiseringen av det interpersonelle, må suppleres med et vokabular som tar opp i seg kjærlighet som levd liv. En praksis spilt ut i møte med hverdagslivets mangeartede realiteter.