"Man kan ikke lade dem døe af Hunger" : fattigkommisjonen, politiet og arbeidsanstalten i Christiania året 1850

Abstract

I 1845 fikk Norge en ny fattiglov. Denne loven baserte seg på det gamle skillet mellom de verdige og de uverdige fattige. De verdige fattige var de gamle, syke og foreldreløse barna. Disse skulle få understøttelse av fattigvesenet. De uverdige fattige var de som hadde evnen til å arbeide, og derfor burde klare seg selv. Disse skulle ikke få hjelp fra det offentlige. I denne oppgaven har jeg undersøkt praktiseringen av fattiglovens bestemmelser om de uverdige fattige i Christiania året 1850: Hvem kategoriserte de uverdige og hvem var de uverdige i praksis. I oppgaven identifiserer jeg tre grupper uverdige fattige: 1) betlerne (tiggerne) 2) løsgjengerne og drankerne, 3) de hjelpeløse og syke. De første to skulle i følge lovens bestemmelser bli straffet med arbeidsanstalt for sin fattigdom. Den siste gruppen skulle derimot egentlig i følge loven motta understøttelse fra fattigvesenet. Jeg har avdekket en økt tvangsbruk mot de uverdige fattige i perioden. Perioden var preget av liberalistiske tanker om minimal og avskrekkende fattighjelp. Dette ble praktisert gjennom en stor mengde innsettelser i arbeidsanstalten «Prinds Christian Augusts Minde». Arbeidsanstalten fungerte både som avskrekkende straff og som et minimumstiltak myndighetene tok i bruk ovenfor de som var uverdige understøttelse men som de ikke kunne la dø av sult.

In 1845 Norway got a new poverylaw. This law was based on the old separation between the worthy and the unworthy poor. The worthy poor was the old, sick and orphans, and these should get help from the government. The unworthy poor were those who had the ability to work, and therefore should be able to manage on their own. These poor should not receive any help from the government. In this paper I have looked at the new poorlaws decisions about the unworthy poor: who categorized the unworthy poor? And who were the unworthy poor in reality. I have identified three groups of unworthy poor: 1) the beggars 2) the unemployed and alcoholics 3) the helpless and sick. According to the law the first two groups should be punished for their poverty with the workhouse, but the last group should have received help from the government. I have discovered and incised use of power against the unworthy poor in the period. The period was dominated by liberalistic ideology that said that the goal was to have a minimal and intimidating system. This became reality through the workhouse ”Prinds Christian Augusts Minde”. The workhouse was both a intimidating punishment and an minimal and cheap way of keeping the poor that the government thought of as unworthy help of the streets.