Veien mot et hybrid styringssystem : Mål- og resultatstyring i offentlig sektor

Abstract

Det tematiske utgangspunktet for denne oppgaven er offentlig organisering. I 1987 ble det vedtatt at mål- og resultatstyring skulle benyttes som styringsprinsipp for alle statlige virksomheter innen utgangen av 1990. Det har imidlertid vist seg at dette markedsorienterte styringsprinsippet er vanskelig å kombinere med de tradisjonelle styringsprinsippene som ligger til grunn for den offentlige virksomheten. Årsaken er at mål- og resultatstyring representerer en annen administrativ logikk enn den som tradisjonelt sett har preget den norske forvaltningen. Mens mål- og resultatstyring er et individualistisk og prestasjonsbasert styringsverktøy, er den norske forvaltningskulturen kjennetegnet av kollektivisme, forhandlinger og kompromisser. Dermed står mål- og resultatstyring i et kulturelt og strukturelt spenningsforhold til den etablerte forvaltningskulturen og praksisen. Resultatet av dette spenningsforholdet er at disse to ulike administrative logikkene, mål- og resultatstyring og de tradisjonelle styringsprinsippene, ikke lar seg kombinere på en hensiktsmessig måte. På bakgrunn av dette, har det utviklet seg et hybrid styringssystem som har bidratt til at kompleksiteten i offentlig sektor har tiltatt. Hensikten med å implementere mål- og resultatstyring, var å løse de effektivitetsproblemene og den utgiftsveksten man opplevde i forvaltningen på 1980-tallet. Det som kan betegnes som paradoksalt, er at implementeringen av mål- og resultatstyring har bidratt til mer styring og mindre effektivitet. Dermed har mål- og resultatstyring hatt effekter man i utgangspunktet hadde til hensikt å bli kvitt, ved hjelp av dette styringsverktøyet. Dette kan også være en forklaring på hvorfor forvaltningen til stadighet kritiseres på grunnlag av manglende effektivitet.