| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om en dagligdags aktivitet, måltidet. Videre handler den om en mindre dagligdags måte å spise på: Å bli matet gjennom sonde. Et ønske med denne oppgaven er å bidra med refleksjon hos personer som jobber med denne gruppen om hvordan man gjennomfører et måltid med en multifunksjonshemmet barn som blir sondematet: Er det en mulighet til å få til et samspill, eller er det bare en praktisk måte å få i barnet næring på? Dette er en gruppe barn som er overlatt til de nære voksenpersonenes initiativ og omsorg. De er avhengige av at voksenpersonene rundt plukker opp signaler og spiller de tilbake til barnet.
På bakgrunn av noen personlige erfaringer jeg gjorde meg under en praksisperiode, har jeg utarbeidet følgende problemstilling: ”Hvordan legger skole og bolig til rette for samspill og kommunikasjon under måltider med en ungdom med multifunksjonshemning som får mat gjennom ”knapp på magen”?” I oppgaven ser jeg på områder som livsverden, kommunikasjon og samspill, den nære voksne, mat og måltider og etiske problemstillinger i arbeid med multifunksjonshemmede barn. Disse områdene griper inn i hverandre, og er alle avgjørende for hvordan barnas hverdag blir. Mat og mating er for mange fagpersoner en hverdagslig aktivitet, men er ikke ubetydelig i faglig sammenheng av den grunn. For de fleste av oss er måltidet en kilde til avslapning og sosialisering, det samme bør det være for de multifunksjonshemmede barna.
I dette prosjektet har jeg brukt et kvalitativt design med semistrukturert intervju og observasjon som metode. Jeg har tatt utgangpsunkt i ett barn, og har gjennom dette barnet endt opp med et utvalg på fire personer, fordelt på barnets bolig og skole. I analysen har jeg benyttet en abduktiv tilnæringsmetode, meningsfortetting og meningsfortolkning.
Funnene jeg kom frem til, viste at kommunikasjon og samspill ble for de fleste informantene sett på som noe som gikk kontinuerlig. For noen var det mest for å lage en sosial ramme, for andre var barnets kroppslige uttrykk en måte å kommunisere ubehag eller glede på.
Hvilken fagprofesjon man jobber innen, kan ha noe å si for hvordan man velger å vektlegge måltidet som en sosial arena. Sykepleieren hadde et mer somatisk fokus enn spesialpedagogen, som fokuserte mer på kommunikasjon og sosialisering. Likevel var alle informantene enige om at måltider som ble inntatt i fellesskap med andre, uavhengig av hvilket funksjonsnivå en måtte ha, var de måltidsituasjonene som mange trivdes best i. I det daglige satte rutiner og prosedyrer begrensninger for hvor mye man kunne gjøre ut av et måltid, med tanke på kommunikasjon og samspill. Mer tid og mulighet til å kunne variere hvorvidt man ville spise sammen med noen eller alene var også noe som de fleste informantene var enige om. Etiske problemstillinger rundt det å gi mat til noen som ikke har mulighet til å stritte i mot, var også noe en del av informantene tenkte på. | nor |