| dc.description.abstract | Sammendrag
Bakgrunn og formål
Jeg husker enda det første møte med Malene. Døvblindhet var helt ukjent for meg og det å møte et menneske som verken kunne se eller høre gjorde et sterkt inntrykk på meg. På denne tiden hadde personalet omtrent det tegnforrådet som trengtes for at Malene skulle utføre sine daglige rutiner. Dagene var mer styrt av rutiner som mat, tur og dusj enn ved kommunikasjon. Jeg husker at det sentrale på den tiden var å utføre alle gjøremål etter faste og strukturerte handlingskjeder. Målet var at personalet skulle gjøre alle handlinger så likt som mulig og at Malene skulle utføre handlingene på den måten personalet i fellesskap hadde bestemt. Bakgrunnen for at jeg har valgt å skrive denne oppgaven er at jeg har fått være med på en prosess fra der en person med medfødt døvblindhet bare kunne motta instrukser om hva hun skulle gjøre (spise, sove, gå tur) til selv å kunne klare å formidle hvordan hun har det, hva hun vil ha eller gjøre og å se hennes glede ved å kunne dele en opplevelse med andre. Denne endringen fra å motta instrukser til selv å kunne delta i en dialog med sine kommunikasjonspartnere har ført til at hun har større mulighet til å kunne påvirke, og dermed få mer selvbestemmelse over eget liv og få mulighet til en bedre livskvalitet.
Det kan enda være en utfordring for partnerne å finne det passende tidspunktet for å inngå i dialog med Malene. Mange forsøk på å finne ut av hva hun har lyst til å gjøre, spise eller snakke om hva hun har gjort før, eller hva hun har lyst å gjøre senere, har vært forgjeves på grunn av brudd som oppstår i forhandlingene om felles mening. Det virker av og til som vi ikke har samme fokus eller klarer å få henne interessert til å inngå i dialog. Til tross for det dialogiske perspektivet som har gitt oss kunnskap om hvordan dialogen kan foregå, og selv om vi har kommet et langt skritt videre i utviklingen av dialogen, så er det som om en bit mangler for å få det til å fungere i praksis. Det er en utfordring å få henne motivert til å inngå i dialog og finne den meningsfull. Dette har fått meg til å rette søkelyset mot salutogenisk perspektiv. Kan vi tilrettelegge ved å finne og ta i bruk de mestringsressursene hun allerede har? Vil fokus på salutogenese kunne være til nytte for å bedre dialogen mellom personer med medfødt døvblindhet og deres partnere? Med dette som bakgrunn laget jeg en hypotese om at dersom partneren kan finne ressurser hos den døvblinde og hos seg selv og benytte disse slik at dialogen oppleves begripelig, håndterbar og meningsfull, så vil personen med medfødt døvblindhet få en opplevelse av sammenheng i dialogen. Dersom partneren kan bidra til dette kan personen med medfødt døvblindhet få bedre mulighet til å mestre dialogen.
Problemstilling
Hvordan kan partnerne bidra til at en person med medfødt døvblindhet kan få bedre mulighet til å mestre dialogen?
Metode
Denne oppgaven er basert på en kasus studie av en person med medfødt døvblindhet. For å søke svar på problemstillingen har jeg valgt en kvalitativ tilnærming med intervju og videoobservasjon. Personene som er intervjuet er hennes nærmeste kommunikasjonspartnere. Intervjuene har fokus på hva partnerne tenker rundt forskningsspørsmålene: Hvilke ressurser har Malene og partnerne som kan ha betydning for å mestre dialogen? Hvordan kan partnere bidra til å gjøre dialogen begripelig, håndterbar og meningsfull for personen med medfødt døvblindhet? Hvordan har opplevelse av sammenheng betydning for dialogen? Videoobservasjonen er utdrag fra en dialog mellom personen med medfødt døvblindhet og hennes partner i en situasjon der jeg tenker at hun har en opplevelse av mestring.
Resultat og konklusjon
Undersøkelsen viser at personen med medfødt døvblindhet har flere mestringsressurser, sosio – økologiske mestringsressurser og mestringsstrategier som kan ha betydning for muligheten til å kunne mestre dialogen. Resultater som er avdekket i forhold til hvilken betydning mestringsressurser har for partene i dialogen er:
• Partnerens fokus på mestring har ført til at flere egenskaper hos personens med medfødt døvblindhet blir sett på som ressurser i dialogen.
• Ved at partnerens fokus er rettet mot både det salutogene - og det dialogiske perspektivet når han tilrettelegger for en person med medfødt døvblindhet, kan det føre til at det avdekkes flere mestringsressurser enn når man bare har fokus på ett av perspektivene.
• Det er sentralt at partneren selv er oppmerksom på at egne ressurser er avgjørende for en person med medfødt døvblindhet sin mulighet til å mestre dialogen.
Undersøkelsen viser at personen med medfødt døvblindhet har flere tilgjengelige mestringsressurser som partneren kan benytte for å bidra til at dialogen blir begripelig, håndterbar og meningsfull som vil gi en opplevelse av sammenheng.
Undersøkelsen viser også at for en person med medfødt døvblindhet vil opplevelse av sammenheng være avhengig av underkategorier som felles språk, partnerens vilje, forutsigbarhet for at dialogen kan bli begripelig, verdighet, trygghet og rollemodeller for at dialogen skal bli håndterbar og medbestemmelse og verdt å engasjere seg i for at dialogen skal bli meningsfull.
Denne undersøkelsen gir grunn til å tro at underkategoriene felles språk, partnernes vilje, forutsigbarhet, verdighet, trygghet og rollemodeller, medbestemmelse og verdt å engasjere seg i, er tilstede i en situasjon der Malene mestrer å være i dialog med sin partner. Et resultat av undersøkelsen er derfor at opplevelse av sammenheng har betydning for at Malene kan få bedre mulighet til å mestre dialogen og dette har ledet til denne konklusjonen:
For at partneren skal kunne bidra til at en person med medfødt døvblindhet kan få bedre mulighet til å mestre dialogen, må partneren benytte de ressursene den døvblinde personen har tilgjengelig slik at hun får en opplevelse av sammenheng i dialogen. Dette krever partnere som har vilje til å inngå i dialog og utvikle et felles språk sammen med den døvblinde personen og samtidig bidra til at dialogen blir forutsigbar slik at den oppleves begripelig. Videre må partneren bidra til at den døvblinde personen opplever verdighet og trygghet i sine forsøk på å mestre dialogen. Hun må ha partnere som kan være rollemodeller slik at hun kan få bedre mulighet til å håndtere dialogen. Partneren må også bidra til at dialogen kan bli meningsfull ved at den døvblinde personen får mulighet til medbestemmelse og ved at dialogen føles verdt å engasjere seg i. | nor |