Når er det jeg får slappe av? : Om erfaringer med misforståelser i samtale mellom unge CI-brukere og hørende

Abstract

Bakgrunn og formål: Norge er i verdenstoppen på gjennomføring av cochleaimplantasjon på barn som er født døve. Forskning og erfaringer fra pionerer viser at det språklige utbyttet av ett eller to cochleaimplantat avhenger av trening og oppfølging, og at språklig kompetanse har implikasjoner for CI-brukeres psykososiale utvikling. Formålet med denne oppgaven har vært å sette søkelyset på unge menneskers erfaringer fra et liv med hørselshemming og cochleaimplantat. Deres beretninger kan gi verdifull innsikt i CI-brukeres erfaringer med bruk av talespråket i barnehage- og skolealder, og dermed gi nyttige implikasjoner for logopedisk oppfølging av denne gruppen. Problemstilling: Problemstillingen i oppgaven er formulert slik: Hvordan opplever unge CI-brukere misforståelser i talespråklig kommunikasjon med andre? Følgende underordnede forskningsspørsmål er formulert: - Hvilke erfaringer har unge CI-brukere med å misforstå og å bli misforstått? - Hvordan forebygges og repareres misforståelser? - Hvilke konsekvenser har misforståelser for unge CI-brukere? Metode: For å belyse unge CI-brukeres erfaringer med misforståelser har jeg brukt en kvalitativ tilnærming med semistrukturert intervju som metode. Utvalget består av fire unge kvinner og menn i alderen 18 til 22 år. Intervjuene er transkribert i sin helhet. For å organisere arbeidet er NVivo 10 brukt gjennom hele prosessen. Med en fenomenologisk inspirert tilnærming har jeg brukt meningskoding for å systematisere datamaterialet. I analysen er informantenes selvforståelse vektlagt, før funnene er løftet opp på et mer teoretisk nivå. Prosjektet ble meldt til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste og gjennomføringen har vært i tråd med opplysningene gitt i meldeskjemaet. Det er ikke mulig å generalisere funnene til å gjelde for andre enn utvalget. Likevel kan funnene ha overføringsverdi ved at de kaster lys over unge CI-brukeres erfaringer med talespråklig kommunikasjon, og forhåpentligvis inspirerer logopeder og audiopedagoger i deres arbeid med å imøtekomme CI-brukeres behov i barnehage- og skolealder. Resultater: Denne oppgaven viser at de unge CI-brukerne som er intervjuet har mange erfaringer hva angår misforståelser, både å misforstå, å gå glipp av informasjon og å bli misforstått. Kontinuerlig forebygging i og vurdering av samtalesituasjoner ser ut til å være en følge av deres flerfoldige erfaringer med misforståelser og informasjonsglipp. Informantene forteller om sine strategier for å oppklare og reparere misforståelser. Noen av kommunikasjonsstrategiene ser ut til å gå igjen på tvers av informantene. Uansett ser informantene ut til å ha utviklet strategier med utgangspunkt i sine egne behov og ønsker, enten de er åpne om sin hørselshemming eller ikke. Når kommunikasjon mellom CI-brukere og hørende er av en slik spesiell art, har den naturligvis følger for dem i hverdagen. Samtlige informanter gir uttrykk for at deres hørselshemming og deres erfaringer har påvirket dem på ulike områder. Fysiske belastninger som tretthet og kontinuerlig tankevirksomhet i samtale med andre er én type konsekvens av å ha vokst opp med et hørselstap og en hverdag full av misforståelser. Videre beskriver informantene vanskelige følelser knyttet til det å passe inn og å være en del av et samtalefellesskap. Informantene trekker også frem hvordan misforståelser og utfordringer i kommunikasjon med andre har hatt positive konsekvenser i form av enkelthendelser, men også for deres utvikling av personlige egenskaper. Konklusjon: Sett under ett, gir informantene uttrykk for at kommunikasjon krever kontinuerlig fokus. Det kan se ut til at CI-brukere opplever fysiske og psykiske utfordringer i samspill og kommunikasjon med andre, og at de kan streve med å utvikle en trygg selvoppfatning. Dette vil igjen ha betydning for senere kommunikasjonserfaringer. Språk, kommunikasjon og selvoppfatning er dermed nært knyttet sammen. På bakgrunn av denne studien ser åpenhet om hørselshemmingen ut til å virke inn på CI-brukeres erfaringer med kommunikasjon. Dessuten ser trening i og refleksjon over kommunikasjonsstrategier i liten grad ut til å inngå i oppfølging av barn og unge med CI. Dette er funn som bør tas i betraktning i logopeders arbeid med CI-brukere.