Abstract
Problemområde:
Temaet for oppgaven er samsvar mellom utdanning og yrkesliv. Får førskolelærere kompetansen de har behov for gjennom utdanningen sin, for å kunne oppdage og melde fra om bekymring for barns omsorgssituasjon? Kunnskap om dette vil kunne hjelpe til med å sette søkelys på en utfordrende problematikk for yrkesutøvere i møtet med praksis, og belyse behovet for endring. Mitt fokus er på førskolelæreres opplevelse av kompetanse i møtet med barn som vekker bekymring og høgskolens oppbygning av studiet, sett opp mot gjeldende lover, relevant teori, og tidligere forskning. Førskolelærerutdanningen skal endres fra høsten av, og det har derfor også vært et mål å få vite om noe skal gjøres annerledes på bekymringsfeltet.
Teori:
Oppgaven innledes med tall fra statistisk sentralbyrå (2012), for å vise til antall bekymringsmeldinger som sendes fra barnehagen i forhold til antall barnehagebarn på landsbasis. Videre gjennomgås de mest sentrale lover og retningslinjer som er gjeldende for norsk barnehage og førskolelærerutdanning. Det henvises til blant annet Barnehageloven (2005), Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2006), og Forskrift til rammeplan for førskolelærerutdanning (2005). I redegjørelsen av begrepet omsorgssvikt anvendes sentrale kilder som Killén (2004, 2012), Killén og Olofsson (2003) og Varvin (2010), idet jeg viser til de ulike former for omsorgssvikt som finnes og kjennetegn ved disse, samt belyser mulige skadevirkninger. Kompetansebegrepet knyttes deretter opp mot oppgavens tema gjennom relevant teori fra Nygren (2004) og Askildt, Kokkersvold, Morken og Sigstad (2010), med henblikk på ulike typer kompetanse som gjør seg gjeldende i studier og yrkesliv, samt overføringen av kompetanse mellom ulike kontekster. Førskolelærerutdanningen er i ferd med å gjennomgå store forandringer, og jeg ser på utviklingen som har skjedd ved en gjennomgang av Kunnskapsdepartementets stortingsmelding 41 (2008-2009), evaluering av førskolelærerutdanningen (NOKUT, 2010) og revisjon av rammeplaner (Kunnskapsdepartementet, 2011, 2012). Jeg fokuserer på de delene av rapportene som gjelder omsorgssvikt for å se hva andre har tenkt om det jeg skal innhente datamateriale om, og for å ha sammenligningsgrunnlag. Deretter retter jeg blikket mot tidligere forskning som er gjennomført på bekymringsfeltet (Killén, 2012, Bratterud og Emilsen, 2011, Gotvassli, Haugset, Johansen, Nossum og Sivertsen, 2012) for å se på andres funn, og få muligheten til å styrke egne funn senere i oppgaven.
Metode:
Jeg har benyttet meg av en kvalitativ forskningstilnærming med intervju som metode for datainnsamling. Tilnærming og metode belyses gjennom teori av Dalen (2011), Lund (2002), Kvernbekk (2002), Befring (2007) og Gall, Gall og Borg (2007). Jeg har seks hovedinformanter som er førskolelærere, og i tillegg en studieleder for førskolelærerutdanningen ved en av landets høgskoler. Analysen er temabasert, og fokuserer på likheter og forskjeller i datamaterialet for å komme frem til en mulig konklusjon. Jeg har anvendt analyseprogrammet Nvivo 10, og gjennom dette utarbeidet analysekategorier. Drøftingen av oppgavens validitet og reliabilitet knyttes til kilder som Kleven (2002), Lund (2002) og Dalen (2011).
Hovedfunn:
Gjennom intervjuene fant jeg at førskolelærerne og studieleder hadde svært ulike oppfatninger av kompetansebehovet på bekymringsfeltet. Førskolelærerne kunne fortelle om vanskelige og utfordrende møter med barn som vekket bekymring, som ble forsterket av deres manglende kompetanse og noen ganger også av ledere som vegret seg for å melde ifra til andre instanser. Mens førskolelærerne uttrykte et sterkt ønske om endring i utdanningen på dette området, hadde studieleder på vegne av høgskolen en ganske annen oppfatning. De mente at temaer som spesialpedagogikk og barnevern ikke skulle belyses i stor grad gjennom førskolelærerutdanningen, da dette hører til andre studier. Førskolelærerstudiet skulle kun gi noe informasjon slik at førskolelærerne kunne være trygge på når de skulle melde en sak videre, og til hvem. Studieleders oppfatning var derfor at mer kompetanse måtte komme gjennom etter- og videreutdanning, og via arbeidsstedet. Det viste seg at førskolelærerne ikke hadde følt seg trygge på dette i det hele tatt, og at de heller satt igjen med flere spørsmål enn svar etter de få forelesningene som hadde vært. Jeg fikk beskrevet alvorlige situasjoner hvor barn ikke hadde fått hjelp i det hele tatt, og jeg fikk høre om barn utsatt for fysiske overgrep i hjemmet i flere år før det ble oppdaget i barnehagen. Alt ble begrunnet med manglende kompetanse, og jeg fikk et enstemmig nei på spørsmålet om utdanningen samsvarer med yrkeslivet når det gjelder bekymring. Studieleder kunne fortelle om endringer som skulle skje i den nye utdanningen fra høsten av, men det bar preg av at omsorgssvikt heller ikke nå vil få stort fokus. Det vil bli spennende å følge utviklingen videre.