Abstract
Avhandlingens hovedproblemstilling er hvilke verdier konkursdebitor under kreditorforfølgning har krav på å sitte igjen med etter dagens levestandard. Den norske velferdsstaten bygger på at alle har krav på et visst eksistensminimum. Hvilken levestandard konkursdebitor skal ha blir følgelig et spørsmål om hva som trengs for å beholde en tilfredsstillende livskvalitet. Et for inngripende beslag i debitors formuesgoder, vil kunne komme i strid med de grunnleggende menneskerettighetene. Interesseavveiningen mellom konkursdebitor og kreditorfellesskapet står sentralt. Tolkingen av reglene i deknl. §§ 2-3 flg. er av betydning for å oppnå en likeartet praksis blant bobestyreres beslagsadgang ved personlig konkurs. Det trekkes sammenlikninger med gjeldsordningsloven.