| dc.description.abstract | Sammendrag
Bakgrunn: Kalsineurinhemmere (CNI), ciklosporin eller takrolimus, inngår i de fleste immundempende regimer etter organtransplantasjon. Til tross for at doseringen individualiseres etter blodkonsentrasjonsmålinger, er CNI-behandling assosiert med nyretoksisitet og bivirkninger som bidrar til økt risiko for infeksjoner, kreft og kardiovaskulære hendelser. Ytterligere optimalisering av CNI-doseringen kan være en mulig strategi for å bedre langtidsresultatene (>1 år) etter transplantasjon.
Hensikt: Formålet med prosjektet var å undersøke muligheten for ytterligere individualisering av takrolimusbehandling ved hjelp av farmakodynamiske og farmakogenetiske analyser. Takrolimus hemmer kalsineurin og dermed transkripsjonen av NFAT-regulerte cytokiner. Relativ hemming av NFAT-regulert genekspresjon 1,5 timer etter dose kan være en potensiell farmakodynamisk markør for takrolimus-effekt. Takrolimus metaboliseres av enzymene CYP3A5 og CYP3A4. Informasjon om genvarianter med betydning for enzymaktiviteten kan være nyttig for å predikere nødvendig takrolimusdose.
Materialer og metode: Det har så langt blitt inkludert 17 nyretransplanterte pasienter som behandles med takrolimus. Det ble tatt prøver før transplantasjon og i tre perioder etter transplantasjon (pre- og 1,5 timer post-dose). Etter ex vivo stimulering med mitogener ble NFAT-regulert genekspresjon (IL2, IFNG, CSF2) målt vha. revers transkripsjon og sanntids-PCR på LightCycler® 480 (Roche, Tyskland). Genotyping av CYP3A4 (*1 og 22) og CYP3A5 (*1 og *3) ble gjort ved smeltekurvsanalyse på LightCycler® 480.
Resultater: Med unntak av to målinger, så var alle pre-dose konsentrasjoner (C0) innenfor det ønskede området (3-7 eller 8-12 µg/L, avhengig av risiko) 1, 6 og 52 uker etter transplantasjon. Det var derimot betydelig forskjell i takrolimuseksponering (4,7-25,3 µg/L) mellom pasientene 1,5 timer etter dose (C1,5), med en tendens til reduksjon i takrolimus C1,5 fra median 13,4 µg/L etter 1 uke til 8,3 µg/L etter 6 uker. Den farmakodynamiske responsen var kraftig uke 1, med median 89 % (31-98 %) hemming av NFAT-regulerte cytokiner 1,5 timer post-dose. Graden av hemming korrelerte med takrolimus C1,5 etter 1 uke (rs=0,72; P≤0,001), men ikke etter 6 uker og 1 år. Det var en tendens til endring i cytokinrespons over tid, og 6 uker etter transplantasjon var median hemming redusert til 48 % (6-76 %); P=0,062). To pasienter opplevde akutt rejeksjon og fikk rejeksjonsbehandling første uke etter transplantasjon. Pågående rejeksjonsbehandling ble assosiert med lavere cytokinekspresjon (30 ganger lavere, P≤0,05). Pasientene med tidligere rejeksjonsepisoder hadde ved senere prøvetidspunkt signifikant lavere cytokinhemming (P≤0,05) og en av pasientene utviklet også senere en subklinisk rejeksjon. To andre pasienter utviklet polyomavirus viremi 2-3 måneder etter transplantasjon. Pasientene hadde høy grad av cytokinhemming, 97,5 og 84,5 %, i forkant av viremiepisodene. Nyrefunksjon (glomerulær filtrasjonshastighet, GFR) 1 år etter transplantasjon viste tendens til invers korrelasjon med takrolimus C1,5 (r = -0,866; n=5, P=0,057), og signifikant korrelasjon med NFAT-regulert genekspresjon 1,5 timer post-dose (rs=1,00; n=4; P≤0,01). To pasienter var heterozygote for CYP3A5*1, og én av disse var i tillegg heterozygot for CYP3A4*22. Pasientene med CYP3A5-uttrykk hadde lavere median dosenormalisert takrolimus pre-dosekonsentrasjon sammenlignet med pasientene uten CYP3A5-uttrykk (median 96,9 vs. 192,2 µg/L; P≤0,05).
Konklusjon: Til tross for takrolimus C0 innenfor terapeutisk område, var det stor variabilitet i takrolimus C1,5, grad av cytokinhemming og klinisk utfall blant pasientene. Resultatene fra pilotstudien støtter teorien om at NFAT-regulert genekspresjon er en lovende metode for ytterligere individualisering av CNI-behandling, og kan bidra med nyttig informasjon i forbindelse med etablering av monitoreringsstrategi. Kunnskapen om NFAT-regulert genekspresjon under takrolimusbehandling og i tidlig fase etter nyretransplantasjon er imidlertid begrenset og det trengs mer kunnskap om målområde for cytokinekspresjon, andre påvirkningsfaktorer og ulike pasientpopulasjoner. Pasienter som uttrykte CYP3A5 hadde lavere dosenormalisert takrolimuskonsentrasjon og økt dosebehov. Kunnskap om CYP3A5-genotype før oppstart av behandlingen gir mulighet for riktigere dosering fra start og kortere tid før pasienene oppnår terapeutisk konsentrasjon. Bedre individualisering av takrolimusbehandlingen ved farmakokinetiske og -genetiske målinger kan igjen bidra til å bedre langtidsresultatene etter transplantasjon. | nor |