Blod, sverte og tårer : Journalisters etiske dilemmaer i møte med 22. juli

Abstract

22. juli 2011 ble dagen vi aldri glemmer. Da bomben gikk av bak regjeringsblokken klokken 15:25:22 ble vi vitne til hendelser som har festet seg på netthinnen. Dette har mediene både skylden og takken for. Selv om de selv ble rammet, måtte de fortest mulig distribuere informasjon gjennom tekst, bilder og video. Denne avhandlingen tar for seg alle fasene som mediene gikk gjennom, fra eksplosjon til rettssak. Hvordan håndterte norske redaksjoner en krise som rammet dem selv? Studien er bygget på kvalitative intervjuer i tre norske redaksjoner: VG, Klassekampen og Hamar Arbeiderblad, med to informanter i hver avis. Analysens hovedfunn viser at journalistene ble like mye rammet og grepet av situasjonens alvor som resten av Norges befolkning. Dette preger møtet med pårørende og gjør at journalistene viser nokså godt varsomhet i dekningen sin. Det kan virke som norske journalister jobbet under et annet journalistisk regime enn det de vanligvis gjør. Analysen fremmer også påstand om at en ny type mediebegivenhet er på vei inn i journalistikken.

July 22nd 2011 was a day we will never forget. When the bomb went off behind the government building at 3:25:22 p.m., we witnessed an event that was to become attached to our prolonged memory. The media deserves both the blame and the gratitude for this accomplishment. Although they were hit, they had to rapidly and constantly distribute information through text, images and video. This thesis addresses all the phases that the media went through; from the explosion to the trial. How well did the Norwegian newsrooms handle a crisis that affected them personally? The study is based on qualitative interviews in three Norwegian newsrooms: VG, Klassekampen and Hamar Arbeiderblad, with two informants from each newspaper. The main finding in the analysis shows that the journalists and the rest of the Norwegian society were equally affected and gripped of the seriousness of the situation. This affected the meetings with dependents and victims, and the journalists demonstrated ethical caution in its coverage. It seems that Norwegian journalists worked under another journalistic regime, during the crisis, than they usually do. The analysis also promotes the claim that a new type of media event is about to rise to the surface in Norwegian journalism.